En skada krøplings klager

Det sirkulerer en del villfarelser omkring den fortsatt aktuelle saken med meg og Cacadou, med bakgrunn i hendelsen natt til 14. oktober, som er beskrevet av undertegnede her >>
Jeg finner det derfor nødvendig å pøse på med ytterligere fakta, samt å gjenta noen tidligere publiserte, for å holde greia på sporet.

Jeg ble her om dagen fortalt at det går et rykte på byen om at jeg krever Cacadou-gruppen for 200.000 kr. Dette medfører ikke riktighet. Jeg er oppe i forhandlinger med cacadou&co med det mål for øyet å komme til et forlik, en minnelig ordning som alle parter kan leve med, slik at vi kan gå videre og legge denne saken bak oss. Cacadou og jeg er i grove trekk enige om et veikart og en målsetting for forhandlingene, og de er i sin enkelhet gjengitt ovenfor i dette avsnittet.
Det er likevel noen skjær i sjøen. Vi er ikke enige om alt, og vi ser litt forskjellige på ting som har med saken å gjøre. Forhandlingene har også avdekket at vi har forskjellig syn på mye som har å gjøre med forretningsdrift generelt, og pubdrift og uteliv spesielt.

skadaFørste uenighet ble avdekket allerede ved vårt første møte, på Ullevål sykehus for ca 4 uker siden. Ledelsen i cacadou-gruppen avla meg en visitt, og brakte meg blomster og beklagelser. De ga da uttrykk for at de anså det inntrufne som et beklagelig uhell, som de ikke kunne lastes for. Etter min bestemte mening har de et ansvar for hva deres ansatte foretar seg i arbeidstiden sin, og i dette tilfellet ble jeg skadet som følge av en forsettlig handling utført av en av deres ansatte. For meg framstår det som klart at de som arbeidsgiver har et ansvar for dette, men de har altså en annen forklaring som fritar dem for dette.

Til tross for denne grunnleggende uenigheten har de vist imøtekommenhet og gått inn i forhandlinger med meg for å komme til et forlik, og de har i disse forhandlingene uttrykt at de vil strekke seg til en viss grad for å gjøre meg fornøyd, selv om de i utgangspunktet ikke anerkjenner noe direkte ansvar. Ved et møte på Fram helseheim for en uke siden ga de uttrykk for et sterkt ønske om å få tallfestet «min pris for vårt fortsatte vennskap». Jeg opplevde dette som litt ubehagelig, ikke minst fordi jeg ikke hadde oversikt over de reelle kostnadene jeg kunne gjøre regning med, og heller ikke hadde rådført meg med noen med erfaring fra lignende saker. Jeg var kort sagt helt uten forutsetninger til å sette denne prisen, men opplevde at jeg var under et slikt press at jeg endte med å ta et tall mer eller mindre ut av lufta. For ordens skyld må jeg påpeke at denne summen var langt mindre enn de påståtte 200.000 som det ryktes om på byen. Vi snakker de facto om et fem-sifret beløp her. I ettertid har jeg vært misfornøyd med å ha latt meg presse til dette, ikke minst etter å ha regnet på det og innsett at jeg har tilbudt meg selv til underpris. I sånne saker heter det at bordet fanger, og dersom styret i gruppen hadde godtatt dette beløpet hadde ikke jeg hatt noe annet valg enn å si takk. Styret godtok imidlertid ikke dette tilbudet, og mente det var for høyt…

Det som er interessant, og for meg foruroligende, er den begrunnelsen de formidlet for sitt avslag. Den var i korthet at «vår omsetning har falt med 60% etter en facebook-kampanje mot oss som fulgte i kjølvannet av det inntrufne». På bakgrunn av dette oppfordret de meg til å moderere mitt allerede beskjedne krav… Jeg har i noen dager nå vært litt satt ut av dette, for ikke å si langt på vei oppgitt. Men å gi opp er ikke noe alternativ for meg. Jeg er faktisk hardt skadet, jeg kommer aldri til å bli like funksjonell som jeg var før. Jeg sliter nå, og det vil jeg gjøre resten av livet. Ja, det er en alvorlig skade jeg har pådratt meg. Ikke direkte livstruende, men et ødelagt bein er et ødelagt bein, og jeg kan ikke bare skifte det ut med et nytt og friskt. Det er ingen forstuing jeg sliter med, og til dere som er overrasket over å ikke allerede se meg humpende på krykker fra pub til pub: det kommer ikke til å bli aktuelt før tidligst på vårparten til neste år. Det tar minimum et halvt år å gro en ny menisk. Den jeg hadde før er ikke mer. Den opphørte å eksistere på et tidspunkt rundt midnatt natt til 14. oktober, samtidig som øvre del av tibia-knokkelen ble oppløst til fint støv som forsvant i det omkringliggende vevet.

Det ble ganske riktig opprettet en facebook-kampanje som tok til orde for boikott av cacadou den 14. oktober. Jeg hadde ingenting med den å gjøre, jeg var da ute av stand til noe som helst annet enn å klage på manglende smertelindring. Denne kampanjen ble forøvrig tatt ned og begravet etter et par dager, etter oppfordring fra bl a meg. Den var altså deaktivert allerede før ledelsen på cacadou besøkte meg på sykehuset. Hvor stor betydning kan den ha hatt for omsetningen på cacadou, uansett? Det er vanskelig å si. Det er jo slett ikke unaturlig at en pub av cacadous type, hvor de fleste i klientellet kjenner hverandre, vil oppleve et merkbart fall i omsetningen etter en slik hendelse. De ville nok merket et drastisk omsetningsfall uansett, og den kortlivede kampanjen som sto i to-tre dager har neppe hatt noen stor effekt. Så vidt meg fortalt oppnådde den å få litt over seksti medlemmer før den ble tatt ned.

Jeg vil våge å påstå at hovedårsaken til omsetningsfallet og publikumssvikten er den akutte tillitskrisen som hendelsen natt til 14. oktober har utløst. De aller fleste av cacadous faste klientell kjenner meg, og de anser vel at om noe slikt kan hende meg kan det hende hvem som helst. Kombinert med gravearbeidene, som gjør gata mindre framkommelig og dermed reduserer antallet av tilfeldige slengere, er dette forklaring nok på omsetningssvikten. I stedet for å bruke dette som et argument mot å gi meg den hjelpen jeg ber om, bør cacadou ha is i magen og se dette som en forbigående trend som kan snus. I denne situasjonen har cacadou-gruppen behov for å gjøre noen grep som viser tydelig at de tar situasjonen på alvor, at de tar ansvar for det inntrufne og treffer tiltak for å forhindre at dette skjer igjen. De trenger å gjenopprette tilliten i sin sentrale kundegruppe, og bare det at de hittil har vist seg imøtekommende ovenfor meg, og har vært villige til å forhandle, har trolig en effekt som burde være synlig allerede ca nå. Det virker sansynligvis betryggende ovenfor kundekretsen forøvrig, som jo helst vil frekventere cacadou, dersom de opplever det som noenlunde trygt. At ledelsen nå snur dette på hodet og nærmest prøver å ansvarliggjøre meg for deres inntektstap er i denne sammenhengen forstemmende. På denne måten risikerer de å effektivt ødelegge den tilliten de eventuelt måtte ha gjenreist ved å komme meg i møte. Slik jeg ser det kan det fort føre til at stamkundene igjen svikter stedet til fordel for tryggere, om enn dyrere steder. Cacadou vil i tilfelle måtte nøye seg med tilfeldige slengere og folk med dårlig råd som tar sjansen for en billig øl. Jeg synes det er veldig merkverdig at ledelsen tilsynelatende ikke ser disse sammenhengene selv, etter å ha drevet i denne bransjen i over 20 år.

Forøvrig har jeg hørt det har blitt sagt at Bror Wyller har rolle som megler eller endog agent på mine vegne i forhandlingene. Bror har riktignok hatt en rolle så langt, men den har vært begrenset til å opprette kontakt mellom Cacadou-gruppen og meg, og deretter å delta ved våre møter og bidra med digresjoner (og takk for det!). Han har på ingen måte opptrådt på mine vegne, jeg har selv framført mine interesser direkte, etter beste evne, og uten faktisk og praktisk bistand.

 

  1. Som vekter er jeg sjokkert over behandlingen du har fått, både av vekteren/dørvakta og i etterkant utestedet.
    Det skal ikke være slik at våre gjester er rettsløse og utsettes for tilfeldig lemlesting av den mer eller mindre kompetente utgaven av mine kolleger.
    God bedring!

  2. Som mer eller mindre sporadisk gjest på Cacadou de siste 15 årene, så får man vel nevne at de siste 5 – 6 åra har denne plassen utviklet seg til å bli et stadig større høl med ufine ansatte uten evne og/eller vilje til å ta tak i det. Denne saken her, uten at jeg kjenner Harald Lange personlig, er bare siste spikeren i kista til et sted som forlengst burde ha mistet livets rett. Hvis ikke Cacadou ser omsetningssvikten i lys av udugelige ansatte og den generelle solidariteten som burde eksistere mellom stedets kunder må man vel nesten be de takke seg selv p.g.a manglende selvinnsikt, kundebehandling og, ikke minst, selvkritikk. Personlig setter jeg aldri mine ben inn på det stedet igjen.

  3. Takk for et veldig godt og balansert og sobert innlegg Harald. Det viser at du har perspektiv, rettferdiighetsans og er totalt blottet for hevntanker. Jeg håper at denne triste hendelsen har vist deg hvor mye folk bryr som om deg, at vi er med deg, at det finnes solidaritet. Det var forøvrig flere hundre med i facebook gruppa du nevner.

    Men hvordan virker denne hendelsen utenfra? For folk som ikke kjenner miljøet? Som ikke kjenner personene som er involvert?

    En person er blitt oversjenka, blir tatt i armen og bedt om å gå. Personen reagerer med vold. Du går inn for å roe ned situasjonen, gjør det tilsynelatende, får et dytt i ryggen av dørvakta som er blitt litt panisk, du faller ned trappa og blir skadet for livstid. Jeg har hørt masse forskjellige versjoner av om døra var åpen eller tilfeldigvis blei åpna, om hvor hardt du blei dytta, om Åse dro deg med osv men jeg velger å stole på din versjon. Fordi jeg kjenner deg. Men en eventuell rettsal vil ikke nødvendigvis gjøre det. Kommer det dit hen så er det viktig å skaffe vitner, Pålitelige vitner. Jeg er pålitelig. Men jeg kan ikke vitne. Fordi jeg sto utenfor når det skjedde.

    Jeg mener også at Cacadansvar, Ansvar for stedet, Ansvar for sine ansatte. Vakta som døtta deg, forøvrig den greieste vakta på lenge på Caca, mestret ikke situasjonen der og da. Jeg har pratet med ham etterpå og han sa han ble redd. Han tok det veldig hardt. Han sa han hadde sagt opp, noen sa han ble sagt opp, borte er han i allefall.

    Hadde Cacadou hatt litt sund fornuft hadde de gitt deg en rimelig erstatning og tatt dette som en læring ovenfor det klientellet de har. De drømmer om straghtere ansikter men da må de jobbe mer med interiør og kundebehandling gitt. Vi har vært et et røft og rølpa kundeklientell. Påfallende mange av de som nå som raser mot Cacadous påståtte oversjenkninger har før rasende oppfordet til å boycotte stedet fordi de sjøl 2blei nekta serveringer eller det som verre var. Cacadou har kniven på strupen. Fra politiet og skjenkebevilningsmyndigheter. Og vi har ikke alltid gjort det lettere for dem.

    Boycott Cacadou? Pisspreik! Hvor skal stamgjester gå da? Noen går på Taxi, noen går på Sangam, noen går på 53 noen går på Internasjonalen, noen går på Teddys, noen går på Aj Aj noen går på Kniven (er den oppe?). Å splitte opp et et miljø spleiser ikke et knekt bein. Men jeg skulle ønske de behandlet oss litt bedre. Jeg skulle ønske de behandlet sine ansatte litt bedre. Jeg skulle ønske vi behandlet dem litt bedre: Jeg skulle ønske Harald Lange fikk et solid plaster på såret. Hvordan skal vi få det til? Forslag?

  4. En rekke år av mitt liv har jeg jobbet som dørvakt på noen av byens kjente nattklubbsteder. Det er helt utrolig at Cacadou ikke legger seg flate i denne saken. En dørvakt skal ALDRIG utøve fysisk makt og skade sine kunder. (Oppstår det en konflikt SKAL man ringe politiet ), ikke ta saka i egne hender som Cacadou her har gjordt. Tror ikke Cacadou forstår , eller vil forstå konsekvensene av denne ansvarsbeskrivelsen. En voldsskadeerstatning beløper seg adskillig høyere enn 200.000 i en slik sak som denne, og en dom vil halshugge Cacadou fullstendig, dette burde Cacadou vite, men i stedet prøver de seg på ansvarbeskrivelse og bagatelisering, dysse det hele ned og håpe på at den voldsskadede tar til takke med blomster og glansbilder. At kunder ikke lenger ønsker å komme til Cacadou er en konsekvens av overgrepet som er utført av deres egne ansatt(e). Hvem vil ha en lørdagskveld på byen uten garantier om at man har kroppen hel og skadefri når man kommer hjem? Våkne opp dagen etter med uførestatus? Er det kundenes ansvar at barens ansatte tyr til maktovergrep? NEI! Våkn opp Cacadou! Gjør om, gjør rett!

  5. Skjekka litt rundt på internett og fant denne linken

    https://voldsoffererstatning.no/index.php?lang=nor&id=7

    Søker man erstatning har man krav på fri retshjelp. Det er med andre ord ingenting og tape og alt og vinne på å gå til rettsak hvis Cacadou ikke vil høre på fornuft. Jeg erklærer herved mine tidligere Facebookpåstander om at man kan bli økonomisk straffet for å gå til retten for døde og maktesløse.

  6. Når man lunter rundt i gatene i Oslo om kvelden og kommer forbi Cacadou er den nå ikke så tilgjengelig som før. Denne hjørnekafeen for innhopp har en verdi som et fritt sted der man kan treffe nye folk hele tiden i baren.
    Andre steder med «stamgjester» som «eier» puben har vi sett nok av, Cacadou er åpen pub.
    Stedets utviklingshistorie er jo ikke velkjent for enhver, som vanker der daglig siden 1996 er jeg klar for å lage en noe større sak ut av dette, det er riktig at det nå er gnisninger, en liten tillitskrise.
    For å øage en kommunikativ affære ut av dette må det sies at vi gjester må ta ansvar.
    Før var det ikke dørvakter på Cacadou, det var ikke nødvendig, det var et crew av organiserte bartendere som krevde to på jobb i helgene og fikk det, da gikk det meget bra, og omsetningen var stor.
    Så skle det ut, det som da skjedde har jeg ikke full oversikt over, for jeg var store deler av året i utlandet i fem år inntil 2012.
    Cacadou var et mildt sted med spennende mennesker og man snakka i baren og det var sosiale bartendere med sosial intelligens som kunne inkludere folk.
    Cacadou var kulturpub.
    Så har det vært noen arrangementer, inntil den nåværende musikkscene søndager drevet av Joar Balstad, og dette har vært en smule besøkt.
    Ikke rosenrødt, pønks og andre har droppa innom, men mye variert musikk har det blitt!
    En skjebnens ironi er at en vokalist-legende i Oslo, Harald Lange brakk beinet her etter en konsert, et tankekors, han har ingen skyld i denne hendelsen.
    Han grep inn for å ordne opp.

  7. Nei, ta kontakt med advokat – fri retsshjelp først. Instansen ,Voldsoffererstatningstjenesten, er ikke som du skulle tro med deg. De er av granitt og jobber IKKE for å innfri dine rettigheter.

  8. «personen reagerer med vold»? for at noe skal kalles vold må det vel pr definisjon dreie seg om fysisk anvendt aggresjon rettet mot en annen persons kropp? karlsen velta et bord og knuste et glass. er dette vold, eller en utvanning av begrepet? rent bortsett fra det.. godt at du engasjerer deg, stein

  9. I mitt første innlegg her kom jeg til å skrive «Personen reagerer med vold» «Vold» er noe s0m oppfattes som blod og gørr og faenskap mot andre personer og det var ikke tilfellet her. Noen glass blei knust og det var det. Jeg beklager at jeg formulerte meg på en måte som kunne missoppfattes. Hovedpoenget er uansett at Harald blei uskyldig offer for vold av en dørvakt.

    Og faen ta deg Trixe for å bekrefte mine fordommer mot retssystem! OK linken til fri retshjelp https://frirettshjelp.no/kvalifikasjon.

    Få proffene på banen!

  10. Jeg driter i Cacadu slik Cacadu driter i meg
    Her om dagen gikk jeg forbi Cacadu og så at det satt en håndfull personer der med hver sin øl. «jeg skulle hatt en RPG nå», var min første tanke. Rekkevidden av dette er skremmende. Det passer dårlig til min møysommelige oppbygde profil som en sivilisert og kultivert samfunnsborger å løse ting med artilleri. Det rettslige sporet er tilsynelatende dødt, da det ikke har lyktes politiet å gjenåpne saken, tross et snaut dusin vitner som underbygger min tidligere gjengivelse av hendelsesforløpet. Jeg må altså bruke andre kanaler, og fb har jo funka før, så jeg tar det herfra.
    Cacadu’s ansatte ødela meg for livet 13. oktober 2013.
    Angrepet var overlagt, aggressivt og grunnløst, siden jeg likevel var i ferd med å forlate stedet. I fred.
    Jeg redda hodet, venstrebeinet tok trøkken og ble ødelagt. Ødelagt. Som i : Kommer aldri til å bli helt bra igjen, kommer til å gjøre vondt hver gang jeg setter foten ned, resten av livet.
    Jeg tenker på Cacadu hver gang jeg setter foten ned. Jeg tenker på deres ansatte idioter som ødela meg. Jeg tenker på sjefene deres som troppet opp på sykehuset med blomster og sjokolade og beklagelser for det inntrufne «uhellet». Jeg husker deres løfter om at de var opptatt av vårt vennskap og ba meg sette en pris på det. Jeg satt en veldig lav pris, de fant den for høy. Det var det. Jeg kan nå røpe at tallet var 60, en størrelse jeg allerede har overskredet i tap og utgifter på under et halvannet år.
    Jeg driter i cacadu slik cacadu driter i meg.
    Jeg tenker på dem hver gang jeg setter venstre fot ned, jeg skjenker dem all min smerte, fortvilelsen over aldri mer kunne løpe, hoppe klatre, forbannelsen over den samlete krenkelsen av min person som denne affæren utgjør. Jeg tenker på dem, ønsker dem intet godt, men mye, masse.
    Det er ikke sikkert at det når fram, men jeg liker å tenke at det gjør det.
    Jeg anbefaler ingen å gå på cacadu, men det er et fritt land. Jeg kan ikke nekte noen å gå dit, men når jeg går forbi og ser folk der tenker jeg at de feirer at cacadu har gjort meg til krøpling. Ingen venner av meg ville gjøre det…
    Jeg får som nevnt innfall om å utføre ekstremt voldelige handlinger når jeg går forbi cacadu, handlinger som er helt ute av proporsjon. Det sier litt om mengdene av negativ energi jeg håndterer i forhold til dette, og det må få et utløp som ikke fører til kollateral skade.
    Cacadu, all min smerte er deres. All fortvilelse, alt sinne, all ødeleggelse som utgår fra denne smerten er deres. Etter de gamle reglene, slik det virka i forne tid, lenge før internett. Kanskje virker det fortsatt, jeg liker å tenke meg at det gjør det.
    Avslutningsvis må jeg presisere at jeg på langt nær er den eneste som har et forutretta hønsehus å plukke med cacadu. Dersom stedet en morgen skulle framstå som en rykende ruin kan jeg forsikre at jeg IKKE har noe med det å gjøre. Jeg er som tidligere antydet veldig opptatt av å bevare mitt renomme som en sivilisert, kultivert samfunnsborger, dertil fredsæl og jovial. Og svært romslig.
    Fred og ut.

  11. De får aldri en krone til av meg Harald, facistoide paranoide dørvakter gjør ikke at jeg føler for å frekventere ett sted. Med tanke på at du har fått varige men av dette så bør erstatningssummen ihvertfall ligge langt over 200.000. Så ansvarsfraskrivelse de her bedriver medfører at de ihvertfall mister mine Kr. Mvh, Andreas

  12. Harald, du bør vite: 1. Fri Rettshjelp er av ekstremt dårlig kvalitet. 2. Alt under 120.000 i sluttoppgjør er en vits; krev 300.000 til 500.000. 3. En sak tar minst 1 år å gjennomføre. 4. De fleste advokater tar erstatningssaker, og krever sin lønn dekket av saksøkte. Det gjorde advokaten i min erstatningssak; jeg ble skadd på jobben. Jobbforsikringen dekket saksomkostninger og erstatningsbeløp. Cacadu har vel forsikring. Uintelligent eierskap eller ledelse av Cacadu er deres, ikke ditt problem. 5. Du har min medfølelse og støtte.

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: