Det var ca i år 400 f.Kr. Jeg hadde all erfaring fra mitt liv i 2014, og dro til Aten. Hos tragediedikteren Agathon var det et drikkegilde på gang. Mange viktige menn som gjester. Deriblandt Sokrates som ble sett på som en hestebrems for det Atenske samfunn og som står bak den vestlige filosofi. Andre interessante personer var også til stede.
Jeg forkledde meg til en pen ung mann, snek meg inn, og siden de var ganske beruset av vin, merket de ikke noe til meg. Jeg satt meg til å observere.
Det ble bestemt at alle gjestene skulle få holde en tale om Eros, og de modererte drikkingen litt, for å klare å holde fokus.
Alle hadde de sine oppfatninger om Eros. Men talen til Sokrates gjorde at de andres taler ble plukket fra hverandre, ned til ingenting. Sokrates viser seg som den personifiserte Eros.
Talene hadde pågått hele natten og når det ble dag, ble Sokrates fulgt av Aristodemos, trodde Sokrates. Men det var meg.
Vi gikk hjem til han og jeg la meg inntil Sokrates kropp. Han oppdaget at det var meg, en kvinne, og vi ble tent på hverandre. Hadde det godt med hverandres kropper. Etterpå svevet ord som: – kjærlighet – familie – barn – foreldre – venner – godhet – barmhjertighet – oppriktighet – sannhet – skjønnhet – evighet, mellom oss. Ordene kunne vi ikke ta på, fatte og forstå, selv om de er dominerende styringsinstrukser i tilværelsen.
Jeg forsto det slik at det ikke er noen absolutter, at alt er i bevegelse mellom ideer. Min Eros ville da bli alt det gode vi kan tenke mellom dette spesifikke øyeblikk, fortiden og fremtiden. Dermed kan alle oppleve Eros, fattige som rike, intelligente og dumme.
Tanken om en god morgendag.
Åse Karlsen
