Fyllik reporter holder foredrag om situasjonen i Midt—Østen og snøvler og liker seg ikke. En eller annen tulling, som er egosentrisk og ikke interesserer seg for saka i det hele tatt, mildest talt en parodi, han har gitt opp, drekker, han har sett for mye.
Dagsrevyen, kveldsnytt, som familier samles om over det ganske land, man kan ikke se på dette som et personlig humanitært problem man må se på dette som konflikt. Hva kan man gjøre?
Analyser er sånn sett ut, forslag til løsninger ikke minst, for det er bedrevitersnakk, man må løse dette på seg selv. Hvor er Assad i Norge? På en pub nær deg, utilnærmelig i sitt sjefskompleks. Hvor er IS? Jo, den lille gutten som er sjefens tjener og forsøker å please’e ham på best mulig måte hele tiden. Hvor er Tyrkia? Jo det er Lille Tyrkia nord for Nybrua, og hvor er Kurdistan, kafé Sara.
Ingen av disse kan jeg solidarisere meg med.
Og dette er syn for sagn, autoritære spyttslikkende folk med mord i blikket, som ikke lever med folk. De tror de skal ordne seg sin egen enklave, for turister.
IS driver med sabotasje, mot Syria og Iraks turistnæring, for en eller annen sjeik, vi ser på kurderne som meget spesielle i den sammenhengen, for meg ser de ut som gamle hellenere, videre er de som de i Vigelandsanlegget i midt som bærer den store balja, umulig, videre ser vi prestestyret på Karl Johan, de danser ikke can can, for å si det slik, de er nå sett som sfinxer, fra Egypt, som prest Aron, i det gamle testamentet, og dette viser til Midt-Østen som bestående av en haug med etnisiteter, som forskjellen mellom Manglerud og Klemetsrud, omtrent, verden er segregert!
Man skal tilgodese seg og sine, må vite, og Norges reportasjer om flyktningestrømmen på Lampedusa og tilliggende herligheter, det er som Marie Antoinette som gråter krokodilletårer, for hvordan kan dere være så dumme å være født der nede?
