Det er med våpen som med heroin, du blir fort hekta og får deg en habitt det er vanskelig å bli kvitt. Til å begynne med er det bare sååå schløyt, følelsen av tungt isenkram med eksplosive kvaliteter og dødelig potensiale, følelsen av mestring og herredømme, du vil bare ha mer av det, ikke sant?
Det er så kult at alt annet blir uviktig, andre mennesker reduseres til midler for din endeløse jakt på mestringsfølelsen gjennom større og fetere våpen, du går over lik, ofrer venner, familie og sosial anseelse for ditt ene endegyldige mål: flere og større våpen, top dog! Har man vært innom dette kjøret vet man hvor det ender. Overleverne, suksesshistoriene, finnes i form av bitre, venneløse menn (for det meste) med overdimensjonerte arsenaler. Et privat og eksklusivt helvete.
De verste utslagene finnes der denne mentaliteten kan utfolde seg i flokk. En enslig junkie kan forårsake skade og tap av verdier i et uvisst omfang, men det er ingenting mot hva et politikorps som er kollektivt blodhekta på våpen kan stelle i stand på permanent basis. Prøv å ta våpnene fra LAPD eller NYPD så skal du få se skummende frådende mentalitet.
Når det gjelder den hjemlige politistyrken er det fortsatt mulig å unngå slike tilstander. Permanent bevæpning av politiet er et eksperiment uten presedens i norsk statsforvaltning etter 1945 og er i seg selv et kjennetegn på et samfunn i krig med seg selv. Det er en rekke hensyn som taler sterkt for at dette eksperimentet bør avsluttes fortest mulig. Det er ekstremt lite ønskelig med en eskalering av konfliktnivået, det siste vi trenger er et våpenkappløp på gatenivå. Oppsamlede erfaringer fra andre land som har dratt dette eksperimentet ut over tid som f.eks. Colombia, Mexico og USA viser med en klar tendens at konsekvensene er like uforutsigbare som de er katastrofale.
Det hadde vært veldig fint hvis landets myndigheter evnet å tenke ut av boksen og finne alternative måter å håndtere samfunnets iboende konflikter og sikkerhetsrisikoer på. Med den gjengen som pr i dag besitter regjeringskontorene kan dette imidlertid synes å være litt mye å håpe på. Måtte vi bli positivt overrasket, det hadde vært… en positiv overraskelse.
foto: Ole Palmstrøm
