Norge 2016: Zombieapokalypsen kommer i form av en tsunami av gitarrock

Seltzer raljerer i Morgenbladet over systemkritiske fuckboys innafor Ring 3 som til stadighet erklærer rocken for død, nå sist i forbindelse med By:larm ( : uttales med klikkelyden fra xhosaenes originale språk). Han påstår her blant annet at liket lever og leverer i bøtter og lass og det har han full dekning for.

Den lokale gitarrock-kulten har vel aldri vært mer vital og variert enn den er i dag, og joggu pøses det ut nye og friske produksjoner på løpende bånd. Bare så langt i år har vi sett og hørt nye album fra Freedumb, For Pete’s Sake, Tommy Luger, Faensmakt, Danger!Man og Lucky Malice (splitt-LP) …. I løpet av året kan vi forvente ytterligere frislipp av ny og hissig gitarrock fra Haraball, Dømt, The Mansters og West Bank Robbers for å nevne noen. Sistnevnte slapp nå nylig en digital single med sin kule og fengende pop-punk med innslag av reggae/dub. Fortsatt tydelig i slekt med Norsk Råkk, men med særegne sensibiliteter som virker lovende for den kommende sommeren. Ellers har jeg disse vurderingene av det jeg så langt har satt meg inn i av årets produksjon.

freedumb cover 2016

Freedumb – feeding the tapeworm

10 år etter at de dundret inn i hardcorescena på østlandet, 6 år etter debuten «the freedumb curse» og tre og et halvt år etter avskjedsturneen i 2012 er Freedumb tilbake med ny gitarist og nytt album. «feeding..» er klar og skarp i lyden, med et distinkt gitar-driv som minner om salige BB Løviks håndverk på sitt klareste og mest definerte.

«80-talls hardcore, 90-talls skatepunk og en dash trash-metal», oppsummerer Freedumbs bassist Torstein Eriksen i et intervju med brødrene Schau. Åpningslåta «gimme a break» demonstrerer hele denne miksen allerede på de to første minuttene. Freedumb består i dag av prøvde musikere som kjenner sitt fag og sine evner. Dertil vet de hva de vil og resultatet er en variert og underholdende reise i spennende adaptering av hardcore vitenskap med samtidsaktualitet.
Freedumb sto for ti år siden i fronten av den nye bølgen av rock fra østfold som gjorde seg gjeldende på den tiden. Med friskt fraspark på inspirasjon fra 80- og 90-talls hardcore og markante låter av tildels høy kvalitet og aktualitet bemerket de seg som et energisk og fengende live-band. Deres første album «the Freedumb Curse» kom i 2010, en solid produksjon som dokumenterer essensen i første runde. Andrealbumet framstår langt mer selvsikkert i form og stil og har også låtene til å matche og overgå debuten. «feeding the tapeworm» bør ha en naturlig plass i hylla til alle med interesse for den hjemlige punk/hc-kulten, men også for tilhengere av gitarrock generelt.

 

luger_plakat

Tommy Luger – El malo loco Kid

«El malo…» er Tommys debut som produsent, gjort i eget studio. Den er også Lugers hittil mest hudløse og utleverende skive. Han har gjort alt selv denne gangen, trommer, bass, gitar, vokal, innspilling, miksing og produksjon. Et ekstra gitarpålegg fra Eivind Staxrud på en låt er alt som er tilført utenom Tommys egeninnsats. Låtene veksler mellom det aggressivt utagerende og dødsflørtende via plagede angstridde nedturer til en slags åndelig forløsning («untune the sky»). Musikalsk er det skitten og mørk adaptering av grunnleggende boogie- og r&b, den originale skiten som Baarli-skolen foreskriver. Tommy er en student av den selvsamme greia, her har han for første gang frie hender til å forme uttrykket slik han vil og resultatet er sterkt og utfordrende. Tommy har et begrenset register som sanger, men han gjør maksimalt effektiv bruk av den stemmen han har som formidlende instrument. Det er ikke en uproblematisk pop-flørt som bringes opp her, dette er Lugers weltschmerz, og han formidler den rett fram uten omsvøp, in your face, digg det eller fuck off. Det er ikke sikkert Luger utvider fankulten i vesentlig grad med denne skiva, men det er et selvfølgelig må-ha for alle som allerede er inneforstått med Tommys geni og en bekreftelse på at gutten har blitt stor. «el malo…» er en respektabel produsent-debut og Lugers mest markante og dristige album så langt.

 

DSCN5280 kopier

Faensmakt – s/t

Frasparket er friskt fra første stund med programerklæringa Faensmakt. Det høres ut som en full og sinna trønder som går for verdensherredømme gjennom å drikke alle under bordet, akkompagnert av hissig villmannspønk. De 8 låtene er utagerende hardrock med for det meste høyt tempo, gnistrende energi og medrivende vendinger. Olsen er en mer enn habil gitarist og med Emil og Olavs bladskarpe komp i bånn får han godt rom til å utfolde seg. Låtene fenger, bærer og vokser og etter noen gjennomlyttinger er det klart at vi har med en klassiker å gjøre her.

Verket framstår i sin helhet som et kraftig «takk for kaffen» fra en fyr som har vært en utstøting i enhver sammenheng stort sett hele livet og som vrenger gitaren på fullt og brøler det ut. Jeg veit det er mange der ute som vil ha glede av å bli kjent med Faensmakt, trønderpønk har ikke vært klarere definert siden Brutal Kuk og Ramalama. Faensmakt er et realt hardcore-produkt av ekte vare med larm, baller og aroma i rikelig monn, og de får til og med gamle Åge til å høres farlig ut i sin tapning av «suttekluten». De bi itj meir trønderpønk enn det, sjø.

handicap-front-cover-400x400

Danger!Man/Lucky Malice – Handicap

Gudfedrene av norsk hardcore  og Haldens stolte riotgrrrls har det siste året inngått i tett samarbeid og partnerskap. Det begynte med en felles turne sør på kontinentet, og har eskalert inn i ekteskapet mellom D!M’s St.Faen og LM’s Linda og nå dette splittalbumet og påfølgende felles turnering. Det er en riktig vakker historie om å gå sammen i dyrkingen av felles interesser til glede for flere enn seg selv, og musikken svinger som man kan forvente. Begge band har sin særegne umiskjennelige stil og formel som de ikke gjør noen veldige forandringer på her og de nye låtene bærer preg av overskudd,  lekenhet og glede i utførelsen. Hvert band gjør 4 nye egne låter og en cover av hverandre. Skiva finner naturlig nok veien til hyllene til bandas respektive fans og vil også fungere som en introduksjon til begge band for nye lyttere.

16.03 For PetesSake cover

For Pete’s Sake – In Faith and Loyalty

FPS kom sammen i 2011, som et nytt kapittel for 90-tallsbandet Sportswear, mer eller mindre direkte på oppfordring fra RayCappo og hans YOT. Anført av Peter Amdam (ex- en hel haug med hardt sparkende osloband de siste 3 tiår, eksempelvis Amulet, Onward og nevnte Sportswear). For evt utenforstående treiginger: vi snakker SXE-leiren her.
FPS’ debutalbum «In Faith and Loyalty» er et solid produkt som dundrer fram med energisk overskudd, harde fraspark og blodtørstig lyd. Gutta opererer åpenbart i et for dem velkjent terreng der de definerer og finspisser estetikken med velproporsjonerte riff og vokale utbrudd. Rett og slett en veldig bra skive! Det svinger som faen,og låtene vokser ved gjennomlytting. Det er forfriskende å høre drevne fagfolk med tiår av erfaring i bagasjen toppe seg selv slik FPS her gjør.
Jeg må personlig innrømme at jeg aldri har hatt så sterk binding til SXE-greia og at musikk fra denne leiren sjelden har truffet meg hjemme, men denne skiva gjør, og det er i seg selv historisk på noe vis.

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: