Folket er på radio, i dette dreier det seg om Radovan Karadzic, på NRK alltid nyheter, og dette er historie. Folkets røst vil dømme. Jeg er på å forstå dette, hva det vil si at folk vil dømme, ut fra en handling i fortiden, det dreier seg om en tro på at man står til ansvar for sine handlinger. Men det gjelder i FREMTIDEN! Du skal få en dag i mårå!
Frihet!
Det der skjønner ikke folket!
Et samfunn må ha orden, dermed må man slå ned på kriminelle handlinger, og internere noen for en periode.
Folket tas med på råd, i rettsvesenet, som meddommere og jury.
Folket fins, de som blir styrt OVER. Folk er sure, på staten, på foreldrene, og har belaga seg på hevn. Og det skjønner jeg, jeg er sur på de som har gjort overgrep overfor meg. Faen!
Jeg er der og forstår dermed folkets dom, overfor forbrytere. Drittsekk!
Jeg hadde en gang en jobb på en politistasjon, så folkets dom i aksjon, der en dame som jobba i politiet skjelte ut en fange!
Det var ikke profesjonelt. Men hun fikk ut sitt hat på en som var satt i arresten for en forbrytelse. Er det ikke deilig å ha noen å hate!
Fienden! De onde!
Sånn er folk. Jeg skulle også gjerne tatt for meg de som har skada meg og sagt dem et sannhetens ord. Drittsekker! Masse folk!
Men jeg kan ikke gjøre det. Dessuten er flere det gjelder døde. Jeg får ikke tatt oppgjør med dem! Men jeg kan sverte deres minne! Skrive bok om det, dem! Min mor!
Det har ikke i den grad offentlighetens interesse, så jeg må generalisere det, til å ta et oppgjør med min kultur.
Min bakgrunn, min sosiale bakgrunn, i oppvekst. Norge. Og verden. Verden har gjort meg til den jeg er. Og verden kan jeg gjøre noe med.
Man er seg selv nærmest. Fly forbanna kan jeg bli over urett. Men så er man avhengig av de som har slått en, som barn, og går i Stockholms syndrom, elsker sine overgripere.
Dette er det springende punkt, der man glorifiserer sin nasjon og religionen ut fra tvang.
En tsunami av skyldfølelse veltes over på en. Man maltrakteres og min historie gikk på det at jeg prøvde å gjøre mora mi blid. Det hjalp sjelden. Huff!
Jeg har ikke fått fortalt min historie, til folk, nesten, for det var et dogme i min familie om at mamma var god. Et godt menneske. Javel.
Nå kan jeg si bare Javel, når det kommer en påstand om at den og den er bra, det dreier seg om folk som har behov for å glorifisere noen, ut fra Stockholms syndrom. Uff!
Å lage seg helter, som Jesus og helgener, opplever jeg nå som Stockholms syndrom.
Jesus: Så lite tro dere har!
Tapt arbeidsfortjeneste, der Jesus stadig vekk skjeller ut sine læresveiner! Drittsekk! En tyrann! Fram med spanskrøret!
Mye rør med han der ja, tyne sine elever på den der bedritne måten! Ond hersker!
Så kan man se på barnet som kommer frivillig til Jesus og han sier La de små barn komme til meg, hindre dem ikke, for himmeriket er deres!
Hm!
Dette må vi se litt nærmere på! Hva er det som er så spessielt med kidsa? Kidsa er jo bare kidsa! Faen, slapp’a!
Hvem skulle han immponere med dette faens preiket! Damene! Damer går på slikt! Dikkedikk! Ut fra en betraktning her var Jesus en gammal gubbe som hadde tenkt å dø snart, den rene sjarlatan!
Respekt er det moderne, jeg har respekt for alle mennesker!
Dudes and dolls har eksistert i alle kulturer, Bibelen er og blir et makkverk!
Folkets røst sier det meste om slikt, og videre er det for meg ikke vakkert det folk sier om Bibærn, som de sier og de kristne går sjelden på pub. De sitter hjemme i sine familier og leser Vårt Land og ser på TV og mora strikker og sier ikke et ord. Puledukke!
Ok.
