(foto Anne-Rita Andal)
Luger spiller konsert i kveld, vi følger oppkjøringa. En bebreidelse her, vi er ikke der
allerede og sprer flyers på Oslo S og virker som det ikke er meg som er i sentrum, seff. Deilig! Vi følger han direkte og stemningen er på oppadgående klokka fucking 13.26. Rock’n roll!
På farten til en drøm, om å se dette vidunderet på scena med gode folk! Eivind Staxrud med på gitar og vi vet hvem som spiller, Luger!
Kongen abdiserer! Elvis has left the building! Luger!
Ikke fortalt dette, nei, det dreier seg om et frigjøringspotensiale dette! Opprør! Musikk er smygende inn i sjela.
Jålete er det ikke dette, no way, direkte!
I forskjellighetens smerte, er det rock’n roll som gjelder. Direkte tro på egen dyktighet. Jeg er her og skal referere dette som skjer og ikke meg imot at folk er kjipe, det hører med rett og slet, dette er fett. Dukker opp hos Luger, det er skjønt. Og han er ikke som folk som tror de forstår rock, som rock forståsegpåere i musikkblekker all fucking over.
Fete musikkjournalister som snylter på artistene har vi nok av, politisk korrekte etterplaprere av en annen verden. Ekthet fordres. Deltagelse!
I dette bildet fordres en tetthet i måtehold for å kunne se en sviske framføres av en god artist som Luger.
identitetsbevarelsen innenfor det politisk korrekte er her tydelig inntil beinet, der man digger musikk som selskapslek faen.
Den distingverte rytter av en dude som ser på konserter fra et eksentrisk synspunkt vil sikkert være der og mene masse rart etterpå, det er ikke vidunderlig.
Vi sitter her på Teddys softbar og er enige om at Luger er genial og fortsett med det!
I denne skreddersydde atmosfære er det mye å lære om norsk virkelighet i stort og vi kjenner på en tematikk fra Rolls Royce virkelighet der sjefen sitter i baksetet og en neger kjører. Rok’n roll! Vi minnes turboneger release en gang på last train de dudes’a nesten lå i sofaene der og drakk seg under bordet for å bevise for verdenspressen at de var ekte rockn roll artister, jeg spøy!
Vi leker ikke rock’n roll! Faen! Nøye på det eller? Kjipe mennesker rundt, det hører med. Dette er fett.
Rock’n roll er et annet sted, det er ikke et klesplagg du putter på deg mutter! Tommy!
Å være i rock’n roll er solid planta i livet, i det fascistiske Norge fra en annen verden.
Da kan man ikke være politisk korrekte, ikke hippies, ikke hipstere, dette er sant!
Aha! Jeg vet med meg selv intet om dette her, er ikke på den vibben og jeg er ikke den som skal moralisere overfor noen som helst, hva er en hipster? En hippie! Det er ittno som kjæm ta seg sjøl, på rockekonserter world wide, dette er tøft!
Imam Talleyrand, samma faen, ikke det! Konsentrasjonen av Hamsun i Adams drakt, i en anti foraktfull scene av sult, nedover gata med desperasjonen lysende utapå seg og inn i det grymme og forkomne, og en utblåst metode min pode!
So be it! Sympathy for the devil! Kapitalen deler ikke godene, Keith Richards forkommen på heroin og ikke hadde noen omsorg for denne gode gitaristen! De lekte sisten med ham, i Mehamn, og dermed kunne han lett dødd.
Omsorg for narscissisten, den man knapt kan kødde med, han blødde ikke han, Sivert Høyem, en dude hvis navn ikke lever annet enn i det snobbete, dårlig!
Madrugada my ass, Kaizers, og videre er norsk rock generelt dårlig.
Luger!
Innenfor en rock’n roll teori, er det ikke innaforheten som gjelder, men utenforskapet, der Mikhael Wiehe snakka om at han var en rockeartist i ingenmannsland, det er alltid sånn!
De ekte er det, som Edvard Munch, Vincent van Gogh, det er dermed avgjørende om man er utafor for å vurdere kvalitet!
Luger!
I mørket er alle katter grå! Ikke har det seg slik at man har det så bra, ha ha ha ha! Det klovneakige, praktisk talt i avmakt, der man følger Luger ikke som en hest, men som en kamerat, og dette bærer helt galt av sted!
Av sted for å se dette snart, Chuck Frazer. Bass. I en tekstuell forståelse er det i dette forarbeid ikke snakke om å forstå Stein Mehren, eller Jan Erik Vold, men det intetsigende i det som er kunst er kort forklart i Lugers show.
Ikke prøv deg, er det som ligger i Luger. Snakk sant! Rock er working class.
Kan man snakke om dette her, det som ligger i tida, det som ligger på sida, det deiligste er forståelse, av en kontekstuell ferdighet, det er ikke innafor å snakke musikk da, uten å se det som skjer i den tida musikk lages, som Chuck Berry, som coina duckwalk, dermed inn i det som er Charlie Parker jazz, beebop, før rock, og dette var etter krigen, og det er dermed ikke noe annet enn å se hva Elvis er, som tekst.
Luger i en sfære, der man har det å lære, at man har ikke hemisfærer, det er døllt å være
halv, man er hel.
Aye Aye club, dette er ikke sant nytt, det er nytt sant!
Vermont! Bernie Sanders! Samme movement! Rock’n roll! Vi kan ikke stoppes!
Når man ser dette perspektivet, roer man seg ned og tenker. Det er samme bevegelse, til vederkvegelse, man minnes den nye bevegelse i Tsjekkoslovakia, Charta 77, med forfattere og rockemusikere, der Vaclav Havel ble president, kamerat med Frank Zappa, dette er underkommunisert. Nå er det det samme i verden med oss og Bernie!
Situasjonen blir mer alvorlig, Luger går på scenen og speller.
Jeg ser dette bandet, med Chuck Frazer først og Keepern, der Eivind Straxrud så kommer til, en helhet som svimler!
Luger i midt, det er som Jesus i Michelangelos dommedag, i midt, Magnus Carlsen spille sjakk, der det ikke går med antabus, dette ruler!
Momentum! Clash! New York! Vote Bernie April 19!
Jeg ser dette og dette er ikke bare noe „aspekt“, det er sannhet!
Bernie Luger!
Og vi ser dette musikalsk som show, som minner om Beatles Sgt. Pepper. Og i dette.
