Vi overværer romanlansering på Last Train pub innenfor allfarvei, der Cappelen forlag lanserer Sin Wyllers Sirkus Maxin, om et sirkus i Sovjet. Historien gås opp og det er komi sirkusforestilling som intro til showet! Sovjet gjenskapt, som sirkus!
Man minnes Kreftavdelingen av Solsjenitsyn og Gorkij og Sjolokhov, en kultur som er blitt borte i det moderne offisielle Russland.
Nå er det sirkus som gjelder, i det onde, der de betrakter hverandre i dette feltet som naboer og vi ser at første setning anslår bokas ånd: ”Jeg er ikke så sikker på at det er synd på ham”. Dette setter trend i boka som er fluksens i det sette som nobelprislitteratur. Ut på tur aldri sur! Det å se det lidende menneske er ikke alltid det som er poenget, han ville det sjæl, for å si det slik, det fins gode lidende og onde lidende i en realistisk verden.
Vi betrakter en ånd flyende gjennom lokalet før begynnelsen kl 18, nå er klokka 17.40 og vi ser Leonid Bresjnjev flyende gjennom lokalet opp i taket som en fisk i Marc Chagall maleri, denne hassidiske jøden, den frigjorte kunsten er russiske revolusjonen, med Meyerhold som den store teaterkunstner og russk sirkus som kunst.
Yeah! Tavaritsj! Bryte lenker bånd og tvang! Samtidighetens situasjon har Siv klart å oppnå allerede! Kredd!
Hvordan det egentlig var, er det ofte ikke opp til historikerne å bedømme, det som jeg skjønner av krigen har jeg fra Aksel Sandemoses beretning av niende april 1940 og videre i romanen det svundne er en drøm! Yo!
Konkret handler dette om det menneskelige, og historien gås opp fra sirkusdirektøren født 1950 og man ser dette gjennom sønnens briller.
Gregor Maxim forteller i jeg form. En boklansering i smerte! Dette er anti gentrifisering og man må holde tunga rett i munnen for å slutte å ”mene” noe om Sovjet som politisk korrekte idioter driver med men Sovjet er ikke bare Moskva som Jahn Otto Johansen sier i sin bok med samme navn og som slave av begivenhetene ser man plutselig dermed Putins Russland som ikke brudd men kontinuitet! Dette er en type Sjolokhov sverd utenfor det hinsidige der ektheten i beretningen også blir den rette til å forstå Norge, samt alle land i verden!
Tilstedeværelse! Utenfor grensene for det gitte, innenfor grensene for det hengivende, dette er moro!
Beskrivelsen av seansen dreier seg om at det er mye familie her, jeg er hennes onkel, og det korrupte i dette er ikke selv om jeg setter dette opp som verdenslitteratur, aldri sur!
Min bror er her, Sivs far, med en tysk kollega som jobber i Østerrike, og vi minnes åpningsscenen på filmen The Deer Hunter om et russisk selskap i USA som sender sin sønn eller sønner til Vietnam, storslått! Dette minner dette om!
Å forstå objektivitet som ærlighet, vise fram sine forutsetninger, er jo greia, i dette orkestrale fyrverkeri som er Siv Wyllers verk! Yeah!
Etterskrivingen etter å ha lest hele boka er å vise fram lesningens kraft i forhold til det som helst er viktig der en forlagsredaktør i boka ikke ser ut til å skjønne hvor god denne boka her, og det er viktig i det gentrifiserte Norge som har opptatt Siv i det vidunderlige.
Cappelen Damm, men det er en stor ære at hun har blitt utgitt på dette forlaget og videre er det ikke personlig dette gjelder, ikke det borgerlige at hun er god, og virkelig kan man si dette som en type feltarbeid.
Cappelen Damm har gjort et scoop ved dette, vi ser det sigøyneraktige, og han her som heter Dan er dust og skjønner ingenting, men han er jo forleggeren så da så! Respect!
Han undrer seg, det holder.
Så da tar forestillingen fatt. Man minnes da Dostojevskij ble oppdaget, en konsulent i forlaget kom og sa til sjefen, her har vi den nye Gogol! Entusiasme! Min entusiasme er like stor, bare etter 15 sider! Can can musikk! Offenbach! Jeg kan det som ikke du kan, jeg kan danse can can! Yeah! Hele natten lang! Fest! Musikk! Elefanter danser rundt og rauter! Direktøren magiker i midt!
Nå har sirkuset fått en apekvinne, på en dramatisk måte, det setter trend, side 25. Ape! Vi aper etter deg! Forfatteren aper etter deg! Blæh! Vi ser verden som sirkus, overalt og alltid, der eliten snakker pent mellom seg i fine stoler mens folket sulter rundt det romerske Sirkus Maximus! Toreadore! Mens flyktninger ynker seg gjennom Balkan, der alle dør rett foran øya på deg ved Lampedusa, der Trump er sirkus, Putin er sirkus, Assad er sirkus. Kina! Vi ser de overstrømmende menneskene på offentlige toaletter i Bagdad reise seg til protest! Sirkus!
Jeg leser med glede! Fort! Fortsatt! Spennende! Inne i et univers! Verden!
”En gassovn står på døgnet rundt i teltet for å hindre at sagmuggen fryser til is.” ”Så forsynte vi oss med druer.” Et overflødighetshorn! Himmel og helvete!
Helvetesvisjon som i Dantes Inferno, som i Michelangelo’s dommedag, til pris av skafottet. Satan Apekvinnen pisker folk inn i det verste. 2 meter høy og 200 kilo. Yo!
Sirkus!
-Det er fra politiet. –Ja? –en smørje. –ja?
”Det er som vanlig ingen i restauranten”. Romanen tar av.
Sukkersøtt gjennom hele til avslutningen tenker vi på det snille menneske som fins her og der og de som har oppgitt ånden og jeg blir kvalm av denne boken jeg med så stille og pent og pyntelig som det fortelles med en urdramatisk nerve!
ROMAN! Den norske romanen har oppstått med Siv Wyllers tekst, igjen, etter mange års pause, dette egentlige som er alt annet enn sukkersøtt, hun arbeider seg inn til tilværelsens sjel ved sukkersøtt enkelt språk med korte setninger og korte små kapitler, en reise gjennom tid.
