Stjernepønk

Det er unektelig noe spesielt å bli hyret inn til å være faglig alibi for punk-sjangrens introduksjon i underholdningskonseptet «stjernekamp». Hvordan havnet jeg her, liksom?

 

Det er jo en historie i seg selv. Min gode venn og kollega Torstein Eriksen hadde anbefalt meg som en mulig karakter til å fylle rollen, og følgelig fikk jeg en telefon fra Monster med forespørsel. Jeg takket først høflig, men bestemt nei, dette hadde jeg virkelig ikke tid til med alt jeg nå står oppe i. Min ofte tilstedeværende partner Karlsen overhørte samtalen og spurte hva det var jeg takket nei til. Jeg fortalte det som det var og fikk en momentant skyllebøtte a la Karlsen før jeg fikk fullført setninga. Hovedinnholdet var at jeg aldri måtte finne på å takke nei til et jobbtilbud fra Monster. Hun forlangte at jeg plukket opp telefonen og ringte tilbake med beskjed om at jeg hadde ombestemt meg. Jeg hadde i realiteten ikke noe særlig valg, så det gjorde jeg.

 

dscn9616-2
«Du og den Kanalrocken!» Tomas og Mona med et nervøst sideblikk til Lange når Kanalrocken navnedroppes for tredje gang på direktesendingen.

 

Det har vært en opplevelse å ta med seg, og jeg sitter igjen med en følelse av å ha vært med på noe historisk, som ikke bare har brakt punken inn i tv-stua til en million seere, men derigjennom også aktualisert det noe spesielle konseptet som «stjernekamp» er. Eller kanskje dette er min egen opplevelse, jeg har ikke noe forhold til konseptet fra før og det som for meg er aha-opplevelser kan være selvinnlysende for folk som har fulgt konseptet sesong for sesong og program for program. Dette er jo, som jeg nettopp har oppdaget, et populært konsept som samler familiene foran boksen en lørdag kveld.
Hva har punk å gjøre i en sånn setting? Det å samle folket foran tv’en på lørdagskvelden er jo hardt på kollisjonskurs mot punkens fundamentale melding om å komme seg ut av tv-sfæren og smake på virkeligheten der ute. På den annen side har jo punkens iboende strenghet mot alt som lukter av sedat middelklasse-hygge og klam konsensus utgjort et stadig sterkere skott mot hovedstrømmen som kun et forsvinnende lite antall genuine artister har maktet å overskride. Sånn sett blir dette en sjelden anledning for røkla i i de tusen hjems tv-stuer til å få oppleve punkens energi og utfordrende karakter i beste sendetid.
Artistene og låtutvalget. Artistenes låtvalg gjenspeiler jo at deres kjennskap til punk som sjanger er veldig ulikt fordelt, og følgelig er flertallet av de valgte låtene til noen grad kjent for det bredere publikum fra før. Jeg hadde i utgangspunktet forestilt meg at jeg ville få anledning til å veilede artistene på låtvalg, men der tok jeg feil. Jeg hadde tidlig i opplegget sendt produksjonsledelsen en spilleliste med et utvalg av punk fra tidlig 70-tall og opp til nåtidens aktuelle utøvere. Ingen av låtene jeg hadde valgt ut fant veien til scena i Hangar 3.
Den som har mest grunn til å være fornøyd med artistenes låtvalg er Billie Joe Armstrong som er opphavsmann til 2 av de 5 framførte låtene, deriblant den nyeste og mest aktuelle.

 

dscn9605-2

 

Knut Anders hadde valgt Green Days gjennobruddslåt «basket case», som i følge han selv er den eneste punk-låta han har noe forhold til. Det var imidlertid først under innstuderingen av teksten at han innså at dette ikke var en sorgløs partylåt og at det er en mørkere undertekst her som gjenspeiler personlig krise og mangel på tilhørighet, noe som for den veltilpassede totningen er fremmed territorium. Knut Anders var den av kandidatene jeg fant det vanskeligst å coache, jeg klarte ikke å finne det punktet i ham som han kunne bygge sin formidling på. Han har imidlertid klart å finne noe selv, for når det gjaldt klarte han i mine ører og øyne å formidle smerten og utilpassheten i teksten på en forbausende troverdig måte. Jeg gjetter på at han har bygget på sin egen utilpasshet og fremmedfølelse i forhold til innholdet i teksten og Armstrongs brutale selvironisering over sine egne kriser og problemer. Uansett hva det var funka det, og Knut Anders virker svært nær troverdig når han brekker på stemmen i formidlingen av «i think i’m cracking up».

Tomine imponerte meg også med sin versjon av Joan Jetts dårlige rykte. Som Felberg påpekte var dette nærmere Debbie Harry enn Joan Jett, men det er jo ikke noe dårlig skussmål i punk-sammenheng. Tomine klarte å gjøre låta til sin egen for anledningen og formidlet teksten på en måte som ikke levnet noen tvil om at Tomine er sin egen og ikke trenger å bedømmes utfra noe forutgående. Jeg vet ikke hvorfor seerne ikke lot seg overbevise og syns vel det var ufortjent at hun røk ut. Jeg kan imidlertid ikke se bort fra at jeg ville tenkt dette uansett hvem som måtte gå.
Håvard hadde valgt den desidert mest krevende låta, «London Calling» av the Clash. Denne apokalyptiske ranten av en låt krever sitt av utøveren, en lang, lang regle av katastrofemeldinger som kommer på løpende bånd uten opphold mellom refreng og vers og toppet med et hanegal. Det er å forvente at framføringen må matche originalens balanserte miks av kraft og kulhet i formidlingen. Springsteen-tolkeren Håvard har helt klart kraften, men har måttet jobbe med innlevelse og den nevnte balanseringen av kraft OG kulhet. Jeg syns han leverte, og han formidlet hver eneste linje med klarhet og fraseringene i orden. Jeg registrerer at andre har pekt på Håvards figur som den svakeste i dette heatet, men i den hårfine konkurransen ser ikke jeg at jeg kan peke ut noen åpenbart svakeste innsats eller troverdighet. Jeg kjenner personlig et par-tre artister i den lokale scena som kunne gjort en mer troverdig versjon av denne låta enn Håvard, men desto flere som ville slite med det, meg selv inkludert.

Nicoline var den eneste som var i nærheten av å skuffe meg, da jeg opplevde det som at hun leverte til 90% av sitt potensiale her. Nicoline er jo en perfeksjonist og jeg hadde vel forventet henne nærmere 110. Tross dette syns jeg hun leverte til troverdighet og at hun klarte å formidle låtas budskap og innhold, et innhold hun også måtte medgi at hun ikke hadde tatt inn over seg før hun begynte å innstudere teksten. «American Idiot» er jo den nyeste låta i det utvalget av «gammeldans» som utgjorde punk-bolken, og har som jeg påpekte også en fornyet aktualitet nå som «The Trillary Hump Experience» ruller gjennom alle kanaler. Nicoline klarte å formidle denne aktualiteten, og når 4 av 5 kandidater hadde gjort sitt satt jeg med et veldig jevnt heat hvor det var vanskelig å utpeke noen som utmerket seg mer enn de andre. Jeg hadde før 5te og siste kandidat en knapp på Tomine, tross hennes lille overivrige feilskjær i starten, som hun forøvrig hentet veldig greit inn.

Jonas levnet imidlertid ingen tvil om hvem som eier sjangeren. Hans versjon av The Hives’ «main offender» var kveldens eneste virkelig genuine punk-nummer og en perfekt avslutning på denne historiske introduksjonen til en underkjent musikkform for gullrekke-publikummet. Det hjalp kanskje på motivasjonen til Jonas at Pelle Almquist hadde sendt han en «lykke til»-melding. For Jonas var nok det verste ved eventuelt å gjøre en mindre enn perfekt versjon å skuffe sin kollega Almquist, som også har vært et forbilde for han siden han begynte å gjøre seg gjeldende som live-artist for 15-16 år siden. Jonas har ingenting å skamme seg over i så måte, framføringen var så nær fullkommen som ønskelig er og sto til full troverdighet. Jonas scorer på genuinitet, han er ekte vare i denne sammenhengen, og hadde det lille ekstra som gjorde at han toppet heatet, tross den betydelige egeninnsatsen fra de øvrige kandidatene.

 

dscn9601-2

 

Hva har jeg fått ut av dette? Forhåpentlig har jeg gjort meg fortjent til fribilletter til en noen ganger omtalt pønk-festival på østlandet. Bortsett fra det har jeg blitt kjent med konseptet «stjernekamp» og det profesjonelle miljøet som produserer dette showet og noen sympatiske og fine artister. Jeg ser etter dette en viss verdi og funksjonalitet for dette show-konseptet utover det rent underholdningsmessige. Dette er en aktuell arena for artister å markere seg i og møte folkets dom. Brutalt, men lærerikt og ikke bare for artistene. Publikum kan også lese mye ut av dette om hva som kreves av utøvende artister for å aktualisere seg selv og etablere/befeste en posisjon i kultur/underholdningsfeltet. Ved å innlemme en viktig men underkjent sjanger som punk i konseptet bidrar produsentene også til folkeopplysningen. Jeg vet at for de fleste av seerne var dette et sjeldent møte med en sjanger de har svært liten kjennskap til, og det er i alle fall en fellesnevner mellom en ekte punk-konsert og seansen i Hangar 3 sist lørdag: Det er live, og det er ingenting å gjemme seg bak. så under sendinga innstilte jeg meg på å være happy camper på en live konsert med det s.k. «møkkabandet» (har ingenting med min gode venn og våpendrager Kenneth «mr.møkk» Storkås å gjøre!),  fem tente og gira forsangere og litt småprat innimellom. Jeg må innrømme at jeg koste meg, kanskje til en sånn grad at jeg ble mindre kritisk enn jeg burde vært.

 

dscn9598-2

Unnlatelser og forglemmelser.

 

Når jeg ble spurt hva som fenga meg med punken så hadde jeg forberedt å si noe om den spontane selvorganiseringa og gjør-det-sjæl-kulturen som oppsto med den første bølgen av punk og som fortsatt videreføres av de som velger dette livet, noe som langt på vei forklarer at denne sjangeren har overlevd som levende form og skole i 40 år. Jeg glemte dette og improviserte i stedet noe kleinere som var feelgood nok til at det funka der og da.

 

Fotnoter og vedlegg:

Under den innledende samtalen med programleder Kåre Magnus sporta jeg skjorta til Leeds-bandet Kleine Schweine, aktuelle tidligere i år med Brexit-kommentaren «(you can’t go to) Benidorm«.

 

Under coachinga bar jeg skjorta til Tønsberg-bandet «Direktivet» under jakka til «Svartlamon Hardkor».

 

På sendinga var jeg iført genseren til den nedleggingstruede punk-klubben «Barrikaden», min favoritt punkscene i Oslo de siste 17 årene, beliggende i kjelleren på det like nedleggingstruede boligtiltaket «Vestbredden» i Hauskvartalet.

 

Dette er spillelisten jeg sendte over til Monster tidligere i sommer, ingen av disse låtene ble valgt, men jeg fikk takk fra både produksjonen og artistene for et inspirerende utvalg:

 

The Damned. Love Song https://www.youtube.com/watch?v=EPoYQHDi1HI

Buzzcocks. Ever fallen in love https://www.youtube.com/watch?v=WPG6Ak5FASk

The Undertones. Teenage kicks https://www.youtube.com/watch?v=wAtUw6lxcis

The Clash. Hate &war https://www.youtube.com/watch?v=Ygv-gGeEJF8

The Ruts. Babylon’s burning https://www.youtube.com/watch?v=Yns-Yz7bAeI

X-ray Spex. Identity https://www.youtube.com/watch?v=Ue5jyj_nosc

Ramones. Judy is a punk https://www.youtube.com/watch?v=K6GAGdBiJF0

Dead Boys. Sonic reducer https://www.youtube.com/watch?v=30bv915bDtY

Bad Brains. Sailin’ on https://www.youtube.com/watch?v=Wsvjcwd-UD8

Blondie. Real world https://www.youtube.com/watch?v=tjHOk77d4po

Nina Hagen. Wau wau https://www.youtube.com/watch?v=Ik9qunsZZtY

The Plasmatics. Butcher baby https://www.youtube.com/watch?v=wc2XyYai3qk

Dead Kennedys. Nazi punks https://www.youtube.com/watch?v=PzHLPnGuVSQ

Black Flag. Rise above https://www.youtube.com/watch?v=5hMZbMaRu40

The Gits. Second skin https://www.youtube.com/watch?v=nEu8xhU4GSQ

Hüsker Dü. I will never forget you https://www.youtube.com/watch?v=ogHIUNfu2vY

Kjøtt. Mannen på taket https://www.youtube.com/watch?v=5k8RSDn77gU

Life, but how to live it? Pityful https://www.youtube.com/watch?v=LfIeefTYmuc&spfreload=1

Castro. Hidden agenda/Our loss https://www.youtube.com/watch?v=3swr7l5jCtE / https://www.youtube.com/watch?v=7PI5qpfu3rY

Danger!Man. Nothing to defend https://www.youtube.com/watch?v=R8ECk7VGKbA

Drunk. Target https://www.youtube.com/watch?v=uhAfaMtVUCU

Siste Dagers Helvete. Blomster av plastikk https://www.youtube.com/watch?v=f-U25b_j798

Within Range. Statens menn https://www.youtube.com/watch?v=a6tX4x9tIok

The Bone Idles. Mentalt ute av balanse / Disiplin https://www.youtube.com/watch?v=WnyRmuLvNEc

Scream. This side up https://www.youtube.com/watch?v=XONAKU0cYlE

7 Seconds. Walk together, rock together https://www.youtube.com/watch?v=Wjx4vlWNVPg

Circle Jerks. Wonderful https://www.youtube.com/watch?v=ru6FxiAvS4E

Rancid. Time bomb https://www.youtube.com/watch?v=tLKxzlVS1W8

Suicidal Tendencies. Institutionalized https://www.youtube.com/watch?v=LoF_a0-7xVQ

Jingo de Lunch. Did you ever https://www.youtube.com/watch?v=7rotBVwSmcI

Poison Girls. Price of grain https://www.youtube.com/watch?v=HIPoKGQpkMU

Iggy Pop. I gotta right https://www.youtube.com/watch?v=6YMeZSxNWV8

 

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: