Å vite hva som skjer i gata, er å vende seg til folk som er der, her i Torggata er det et slags museum over en bortkommen tid, med mange gamle butikker og hus, og man skal vel ikke gå for mye inn på dette, men det er en Torggata romantikk som søkes, hva snakker man om her, vi hører.
Og det er jo mulige ting å ta opp, sånn som Trump, han bor ikke her, må man regne med, han er ikke her, han er ikke det. Og det er jo dermed mulig å tenke seg til hva han ville sagt her og det er nok ikke mye. Han ville skjært trutmunn, sitte her og bare glana.
Trump går Torggata, forkledd som en unge, skal kikke litt på de han er alliert med, og han tror ikke på det han ser, han ser det bare ikke. Han har en blind flekk på øyet, vi er i hans blindsone, vi fins ikke for ham.
Hva fins for ham. Bahamas, er vår hypotese, påstand, der skjer det, og i Torggata skjer det ikke. Men vi var ikke der, på Bahamas, vi er der vi er, i gata, på kaffebar, og det med konkret viten er han ikke opptatt av.
Høflig må man være, det er ikke han, men han er her og ser på folk og så får han noen inntrykk, og det er merkelig dette med kjendiser, som alle vet hvem er, men ikke ser som mennesker.
Jeg er det man kaller journalist, en undersøkende journalist, ikke gravende, det er graverende feil, det er gravalvorlig dritt, for vi er ikke opptatt av å finne noen skyldig, vi vil ordne opp.
Trump, Donald, han er en mann av få ord for tiden, der han klør seg på hodet og finner ikke noe å se på her, går.
Hvem er det som går i gata, keiseren uten klær?
Vi forlater ham og mener han er uviktig, for han har bare seg selv å ta vare på, tenke på, hvordan han fremtrer i media, og vi ser typen, som spiller for galleriet, det er alt som står i huet på ham.
Vi ser den gentrifiserte, den som fins mange steder, som ikke er opptatt av noe annet enn å være en gentrifikator overalt hvor han ferdes, dem er det mange av.
Han ser ikke hva som foregår!
