MANIFEST
Ideologi og reklame har opphøyd den permanente mobiliseringen av menneskehetens produktive og nervøse tilbøyelighet til å drive profitt og krig. Vi opphøyer varsomhet, søvn og ekstase, et sparsommelig forbruk og sansenes gleder.

Fra "After the future" av Franco "Bifo" Berardi
 

Blog

Melgaards død – minutt for minutt

  |   AKTUELT   |   3 Comments

Foretaket for innbilt sannhetssøkende virksomhet har registrert at billedkunstner Bjarne Melgaard har havnet i en kinkig klemme som brikke i et kynisk maktspill.

 

Siden 2011 har Melgaard og Snøhetta boltret seg med å utvikle prosjektet «A House to Die In». Dette har vært til stor glede for begge parter. Snøhetta har på sin side endelig fått jobbe helt uten økonomiske, estetiske og praktiske begrensninger, under mottoet til sin gründer Kjetil Trædal Thorsen – «Arkitektur handler kun om én ting: nemlig sex». Mens Melgaard har fått kjenne på gleden ved å få jobbe i stort format, og i 3D attpåtil.

«Kan noen vennligst rekke meg det erigerte ‘tårnet’!» Kjetil Trædal Thorsen er en engasjert prosjektleder. Foto: ukjent

En skjebnesvanger dreining
Melgaard+Munch-utstillingen som åpnet i januar 2015, skulle gi prosjektet en skjebnesvanger dreining, for til stede på utstillingsåpningen var ingen ringere enn Olav H. Selvaag fra Selvaag bygg. Selvaag som i årevis forgjeves har forsøkt å omregulere et område de eier på Ekely til boligformål, så straks et potensiale i koblingen Melgaard+Munch. Godt skjult på innerlomma, hadde Selvaag med seg en baktanke: Han visste at Melgaard og Snøhetta var på utkikk etter en høvelig tomt til dødshuset de hadde puslet med i flere år, og ville nå tilby dem Kikutkollen, en tomt på Munchs Ekely, med kullsviertro på at dødshuset kunne fungere som en døråpner for videre utbygging av hans tomteportefølje i området. I tillegg kunne han friste Melgaard og Snøhetta med finansiering av prosjektets videreutvikling på den aktuelle tomta.

Olav H. Selvaag, her iført Snøhettas operainteriør. Foto: ukjent

Dødshus-plasseringen på Kikutkollen har fra første stund vakt mye debatt med høy temperatur i media og frontene har stått steilt mot hverandre. Enkelte har sågar gått så langt som til å hevde at Snøhettas narkotektoniske konstruksjon ser ut som en sammenkrøllet hundepose. Prosjektet har endt opp som en kasteball mellom ulike instanser og interessegrupper. Melgaards opprinnelige kunstneriske grunntanke bak «A House to Die In» har druknet fullstendig i støyen fra dette makt- og mediesirkuset.

Prosjektskisse. Foto: ukjent, kanskje Snøhetta?

Livsintensiverende
Foretaket ser nå med stor bekymring på utviklingen i saken. Som den melankolske og ydmyke kunstnertypen Melgaard er, er han en av de svært få i vår samtid som kontinuerlig pålegger seg å dvele ved det ubehagelige faktum at vi alle skal dø; og at det å dø er noe vi holder på med fra det øyeblikket vi fødes. Mange vil kanskje protestere og si at livet leves, men det er like så sant, og kanskje vel så livsintensiverende, å se det som Melgaard – at livet døs.

Melgaard forsøker å nå fram gjennom sin kunst. Foto: privat

De fleste av oss forsøker å fylle tiden med mest mulig distraherende shopping, underholdning, trening og andre kroppsforyngende aktiviteter, slik at vi kan holde både tanken på døden, og kanskje også dødsøyeblikket, på lengst mulig avstand. Gjennom sitt kunstnerskap tilbyr Melgaard oss vanlige mennesker en klok og generøs innsikt som kan være oss til stor hjelp i vårt forhold til døden. Den overfladiske måten media behandler verket på vil kun appellere til vår sensasjonslyst, og evner således ikke å videreformidle den visdommen Melgaard alltid ivrer etter å nå ut med gjennom sin kunst.

 

Den opplagte løsningen
Foretaket har, sin vane tro, brettet opp ermene og utarbeidet et forslag til hvordan Melgaard skal kunne komme seg helskinnet ut av denne knipa. Istedenfor å hengi seg til det forstyrrende ved det monumentale i Snøhettas utkast, der han må dø stasjonært og spektakulært, men allikevel i all ensomhet, foreslår Foretaket at kunstneren heller tar vandringsstaven fatt og oppsøker vanlige mennesker i deres hjem, der han tilbyr seg å dø litt – kanskje i en dag eller to. Som en kompensasjon for omkostninger ved å huse en til tider dyster kunstner, yter han gjerne gjengjeld ved å skjenke av sitt kunstneriske overflødighetshorn. I tillegg vil vertskapet etter besøket motta en plakett i valgfritt materiale med påskriften «A Flat to Die In – Melgaard has been dying here for x days».

Melgaard på hjemmebesøk, Foretakets prosjektskisse

Med denne fra Foretakets så demokratiske løsning, vil Melgaards kunst kunne nå ut til et langt større publikum enn han hittil har kunnet drømme om. I tillegg vil mennesker som sjelden setter sine bein i et gallerirom, kunne komme i usminket nærkontakt med Melgaards dødsærlige kunst. De vil få en skjellsettende erfaring som vil virke livsbegeistrende, og muligvis vil de overvinne noe av sin frykt for døden.

 

Utover det åpenbart kommunikative, har vårt forslag også andre fordeler; det er både kostnads-, ressurs- og tidsbesparende. Byråkratisk friksjon, usaklige avisoppslag og hissige nabokrangler vil med dette være en saga blott. Om Melgaard vil, kan han iverksette planen i morgen den dag. Vi i Foretaket ønsker ham lykke på reisen!

Skrinlagt. Illustrasjon: Foretaket

Det aldri hvilende Foretaket for innbilt sannhetssøkende virksomhet bygger sitt virke på igangsettende og meningsdannende fenomener, evt. mangelen på sådanne, og har spesialisert seg på saker i skjæringspunktet mellom makt og kunst.
Foretaket ble etablert i 2000 av Maria Vagle og Hege Vadstein.
Se forøvrig Foretakets hjemmeside >>
og Maria Vagles hjemmeside >>

AUTHOR - admin

3 Comments
  • Truls Aslaksby | feb 11, 2017 at 13:16

    Mere!

  • Truls Aslaksby | feb 11, 2017 at 13:16

    Mere!

  • Kirsti Ladegaard | feb 12, 2017 at 20:43

    Beautiful!

Post A Comment