Soft City

Soft City
Oslo kjedelig by, man går på gummisåler gjennom sentrum og man klager ikke over noe som helst, bare lever livet liksom, på tomgang. Sant å si bare tull hele dritten. Man må belage seg på å sykle for å forstå kanskje. På gummihjul, fotballspillere på gummiknotter, som knott i ost.
Usj! Dette peker i gal retning, mot Sør-Korea, Bandung, Pushwagners helvetesvisjon fra 1976, i Beiarn er det ikke sånn, eller Sand i Nord-Odal, lune mennesker med varme, diagnose Partysvenske. Hvem er de der drittfolka?
Vi befinner oss på Kulturhuset i Pløens gata, nyåpna, nye kulturhuset i området på gummisåler og hører Twin Peaks musikken. Innafor!
Stakkars krek folk, i Sør-Korea som er det store eksemplet på minimalistisk undertrykkelse, samt Japan og Kina og folk går under radaren som i romanen Innafor.
Denne moderme undertrykkelsen er til å ta og føle på her også, viktig å studere spesifikt, hva kan man si og ikke si, det er noe med en sterk tro på at alt skal være herlig, herlighetstyranniet er sleskt, man kan ikke spikre noen opp på ei påla lenger, man kan ikke som old school idioter mase om Sylvi Listhaug, for det er systemet det er noe galt med. Mariane Le Pen er også bare toppen av isfjellet. Stygt.
Vi snakker om et samfunn av bedrevitere, eksperter, som får store honorarer, som eiendomsmeglere og desslike, og man tar opp små problemer i stedet for større problemer og folk er på det rene egokjøret. Nei, hva skal vi gjøre med dette, ikke noe synes å nytte ofte, for alt er så skikkelig greit hele tiden. Stein Mehrens verk Myten og den irrasjonelle fornuft 1980, er et forsøk her, påpeke det med at når folk tar ting for en selvfølgelighet skjønner man at dette er tidsånd, ikke kødd med det, Mehrens bidrag her er da å videreføre, min sjel snakker her mer om at folk er forstokka, bruk gode gamle begreper om dette, Stockholm syndrom er også riktig å si på dette feltet der folk gaper for sjefer og idoler og går til grunne.
Uff, en tanke er da å ikke gå med på dette med tidsfornuften, ikke frivillig, for folk er i å lage fallgruver for seg selv i å grine over spilt melk, gå rundt og klage hele tida, vondt!
Det kommer det ikke noe ut av og jeg ser to jenter som har space’a ut i mine omgivelser og blitt klin paranoide og tror ikke på noen.
En idiot ville sagt her stakkars folk! Og bare hevet øyenbrynene, men dette er et symptom på denne moderne undertrykkelsen der alt du sier blir brukt mot seg, man snakker ikke sammen personlig, bare vurderer et tilsvar, i en vill kamp om posisjonering fra helvetet, og spisse albuer viser seg i å undertrykke gode sider ved folk man møter, fremheve de svake.
Kommunal kompetanse, snakke med folk direkte og rolig og snakke sak, ikke person, på Kiwi jobber utagerende roboter som er del av et undertrykkende system i verden der det konkurreres på pris hele tiden, ekkelt.
Hvor mye koster en kino? En kinobillett? Hæ? Hva koster, hvem skal betales for dette, kinoen Ringen i Ringneskvartalet, øvre Løkka, en gentrifisert kino uten feeling og varme, møl. Floskler overalt, hva har dette med meg å gjøre. Kjøre trikk til Tøyen, kjøre trikk til Bergen, trikkelikk!
Dette liksom-spillet som foregår er å forstå som behandling av mennesker som man spiller dataspill, ut fra spill og sjanser, hva skal jeg si for å sjekke opp hu der?
Intet mindre, disse nazistiske dataspillene har tatt fullstendig knekken på den menneskelige følelse, samt moral. Det egodyrkende samfunn hvor folk skal spille sine kort riktig for å komme seg ”frem”, dette er ikke gyldig bevissthet.
Å gjøre noe med dette er da viktig, og jeg tar dette inn over meg, den teknifiserte kultur er jo den reneste avsporing.
Boka Anti-Ødipus fra 1972, en teoretisk tekst om nomaden, som ikke binder seg til noe fast forhold i verden, er fransk.
Fra Lippo Lippi, norsk synthpop band, fra Nesodden, var store rundt i verden 1978-1992, det har jeg ikke noe på, det er i min verden en døgnflue som Justin Bieber, dette er dårlig og dårlig smak rett og slett, populærkultur kan ikke vurderes uten smak og moral, forførelsen av almenheten i dårlig kunst er viktig å ta opp på bred front, man er vokst opp med en beundring for Marcel Proust, det store egosentriske idiotiske mennesket, som vi lærte om på skolen og skulle lese. Ikke innafor.
Videre Knausgaard forbigå ham i stillhet, det er ikke riktig å snakke om popularitetstall for å vurdere kvalitet, man kommer ikke unna sin personlige smak, sorry.
Jeg ser dette da og kan tenke da, igjen, for jeg får ikke inn dritt lenger, det lar seg ikke gjøre, dårlige ting er dårlige, og denne fremmedfølelsen der jeg for ikke lenge siden overvar en samtale på en pub der en sa at mange ikke skjønner hvor store Turboneger er i Tyskland. Fy faen. ”Store”.
Enhver kan forføre idioter. Faen.
Og så videre.

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: