Jens Stoltenberg kommer ut på plassen, seierssikker, selv om ikke hele pressen er her, vi tror nok ikke at denne dresskledde herremann tror det, er det nå det gjelder, sier Jens til oss i femte gir der bilen med pappa ikke venter utenfor nå. Vakta er stolt og veit du ikke hvem vi er, sier vi men vi er her og tror nok det er godt og varmt der det blåser på toppene i Sørmarka og vi slapper av med en øl som god journalist og nok om det.
Jens kommer nå, får vi høre, og dette fokuset på Jens er nok ikke helt forstått i vår dyplitteratur om emnet, sulter’u Jens? er du sulten på nye medaljer i FN, er du sulten på mer makt i Norge, eller er du egentlig lei av hele jobben.
Joa, sier Jens, men det er ikke den samme Jens, det er Pikenes Jens, selv om Jonas ikke er her og hva med kong Glad, altså Hjallis, fra de glade femtitall der ingen trodde på det de skriver om for tiden på Internasjonalen pub der dette er kunst.
Videre, er det i dette greiene en teaterforestilling på gang der denne 22. juli prosessen som heter La hodene rulle er her bedre forstått on the spot, med Torggata Blads innhentede medarbeider ikke bød Jens på en øl, for han så på klokka, bra timing dette her, tenkte Jens, uforklarlig dette her.
Jens og Jens og Jens og Jens, hvem kjenner Jens, dette er ikke veldig vanlig navn i Norge, men Jens strena forbi her som om han aldri hadde gjort noe annet scenevant uten sminkøse på Stortinget som vi har en del forhold til der vi ikke vil angi noe av det vi vet om hvem og min kone som ikke er her kjenner en del folk også, men det går vi ikke ut med i offentligheten.’
Jens gikk forbi.
