Lesningens problem

Kunnskap er makt. Og kunnskap kan erverves ved lesning. Om vi i fem minutter for eksperimentets skyld underholder den romantiske tanke at lesning faktisk betyr noe, at litteratur faktisk kan gjøre en forskjell, dukker det opp en rekke problemer.

Det første problemet vi får øye på, er det faktum at de riktig viktige bøkene sjelden blir lest av tilstrekkelig mange.

Det andre problemet er at bøkene leses av feil folk, av dem som allerede er åpne for budskapet og villige til å ta det innover seg.

Det tredje problemet er at de riktig viktige bøkene ikke markedsføres av makthaverne i forlagshus og massemedier.

Det fjerde problemet er at de få leserne av de riktig viktige bøkene glemmer eller fortrenger innholdet relativt raskt.

Det femte problemet er at det ubekvemme unngås eller tabuiseres i så stor grad.

Det sjette problemet er at henvisninger til bøker svært få har lest eller husker ikke virker.

Det syvende og siste problemet jeg vil ta opp, er lesningens rent underholdende og sosiale rolle.

Psykologisk og sosialt sett er det ikke vanskelig å forstå at folk flest heller vil lese «Harry Potter» eller «Fifty Shades of Grey» – som de kan prate om med så mange andre på skolen, jobben eller cafeen – enn dystre fagbøker som slår fast at våre myndigheter planlegger for dødelige terrorangrep mot sin egen befolkning, sine egne skattebetalere, for de samme skattebetalernes penger. De dystre, ubekvemme bøkene gjør ikke bare leseren dystrere til sinns, de umuliggjør også samtaler og diskusjoner med folk flest. De egner seg bare i samtaler med de ytterst få likesinnede. Oddsene er også at mange av de ytterst få andre har glemt eller fortrengt boken før leseren rekker å starte noen samtale om denne boken.

Så kan man selvsagt innvende at de riktig viktige bøkene blir festet til lerretet, og ses som film av veldig mange. Men slik er det dessverre ikke. For film er kostbare saker å produsere, og styres i enda større grad av profittbetraktninger og rene økonomiske kalkyler. Selv en billig produsert film vil ikke gis noen ordinær distribusjon som står i forhold til det vesentlige innholdet, men være henvist til deler av nettet som bare i sjeldne tilfeller medfører masseoppmerksomhet via folkelige medier.

Altså trengs en annen type offentlighet rundt bøkene. En offentlighet der folk ikke nøyer seg med «veldig bra» eller terningkast, men der selve essensen av innholdet trekkes ut av bøkene og legges inn i de digitale systemene.

Her kan man forsåvidt gjerne prøve å lære computerne å tenke og reflektere rundt det de leser, men de fleste er enige om at veien dit er lang og snirklete, hvis det i det hele tatt lar seg gjøre. Da står man igjen med en hybridløsning: Menneske OG maskin. Sammen kan de utrette underverker. Der mennesket lett kan oppsummere 200 sider med den eller de viktigste lærdommene denne boken bød på, fx over en kopp kaffe på cafeen, er maskinen mester til å huske og ordne informasjon. Med sosialt intelligente systemer kan lærdommen lagret som informasjon bli til allment tilgjengelig kunnskap.

Mennesket er ensomt og vitebegjærlig. Det søker både kunnskap og fellesskap. En million slike fruktbare fellesskap kan oppstå nærmest spontant rundt den enkleste kode, og føre til den riktig store og vedvarende globale samtalen. Hvilket beviser at koding er sosialt. Og subversivt.

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: