Vi husker alle den rørende fotonovellen om den hjemmeboende Roger og hans sosialkurator, Grethe, fra forrige boligpolitiske julekalender (2007). Roger hadde en tendens til å blande kortene når det gjaldt forholdet til sin sosialkurator. Grethe på sin side hadde vel ikke helt rent mel i posen hun heller – og i hvert fall mange jern i ilden. Roger kom seg til slutt ut av sin mors lune rede – klar til å stå på egne ben, men hva skjedde egentlig videre? Endelig kan vi med stolthet presentere den etterlengtede oppfølgeren av fotonovellen om Roger og Grethe – bare 8 år senere.


Grethe: No money is here!
Roger: Slapp av! Jeg skjønner norsk.

Grethe: Jøss, er det deg? Det var jammen lenge siden.

Roger: Det kan du trygt si. 8 år er det vel.

Grethe: Jeg har det litt travelt, så hvis du bare...

Roger: Jeg har noe viktig jeg må snakke med deg om. Kan du bli med utenfor?

Grethe: Greit. Men husk at jeg er avhengig av å ha et godt forhold til sjefene mine, så det er fint hvis du går i forveien. Ses bak søppelskuret ved parkeringsplassen.

Grethe: Hva var det du ville fortelle?

Roger: Jeg har hatt slike redselsfulle drømmer at du aner ikke.

Grethe: Om hva? Slutt å stå sånn og rugge! Snakk til meg!

Roger: Jeg ser for meg verden om 28 år. Det er så forferdelig skremmende.

Roger og Grethe vandrer i timesvis mens Roger forteller.

Grethe: Men dette er jo helt grusomt! Tror du virkelig på disse skrekkvisjonene dine?

Roger: Ja. Jeg har nemlig en framtidskikkert.

Grethe: Virkelig? Den vil jeg gjerne at du viser meg.

Roger: Det vil du komme til å angre på. Det du har sett kan du ikke gjøre usett senere.

Grethe: Du vet at jeg tåler det meste. Fram med kikkerten!

Grethe: Dette skal bli spennende...

Grethe: Oh shit! Dette var virkelig verre enn jeg hadde trodd. Du har jo blitt skikkelig feit, jo! Minst 135 kg.

Grethe (roper): Hei, Roger! Kan du fortelle oss litt om framtiden? Det ser jo ut til at du koser deg, da.

Roger: Hæ? Hvem er det som snakker?
Grethe: Det er meg, Grethe. Husker du ikke meg? Sosialkuratoren med dobbel agenda.

Roger: Åja, du ja! Joda. Det er greit nok her. Jeg måtte riktignok gå over et par lik og svelge noen kameler for å holde meg flytende, hvis du skjønner.

Grethe: Skjønner. De var ikke helt magre, de kamelene, men du ser ut til å kunne flyte på flesket.

Roger: Nå er det min tur! Jeg vil også se. Du er jo bare opptatt av utseende og kroppsfasong.

Roger river til seg framtidskikkerten og stiller fokus.
Roger: Der fant jeg deg endelig. Hei Grethe!

Grethe (svarer på mobilen): Hallo? ... Hallo?
Roger: Nei, jeg ringer deg ikke via mobilen, jeg kontakter deg fra fortiden. Det er meg, Roger.

Grethe: Jøss, så fancy! Hei Roger! Så du holder fortsatt ut i fortiden? Like bakstrebersk og sentimental som alltid...

Roger: Joda, det kan du godt si. Men hvordan går det forresten i framtiden? Blir det like ille som vi frykter? Hva skjer med boligsituasjonen og velferdsgodene? Og hva skjer med deg og meg?

Grethe: Tja... Dere har jo allerede begynt å merke forandringene. Begynnelsen på Romerrikets fall. Late og dekandente som vi var, klarte de ferreste av oss å holde stand mot de nedbrytende kreftene.

Roger: Men jeg var jo ikke lat! Jeg var idealistisk og full av tiltak. Jeg hadde håp for framtiden og ønsket å jobbe for det jeg trodde på. Og hvordan gikk det med vårt forhold, forresten?

Grethe: Idealistisk det var du bare helt til du skaffet deg det du trengte selv, så gjorde du som oss andre og trakk opp taustigen etter deg for å redde ditt eget skinn.

Roger: Men, hallo!?! Hva med boligaksjonisme, solidaritet og en alternativ og bærekraftig livsstil?

Grethe: Bærekraftig, my ass! Du fikk deg en billig sosialbolig som du leide ut dyrt til en gjeng med flyktninger som hadde fått avslag. Og dermed var du i gang med å jobbe deg oppover.

Grethe: Da den store katastrofen kom, var det bare sånne som du og jeg som hadde råd til å flykte til en av de flytende fristatene hvor vi holdes kunstig i live av organtransplantasjoner fra de fattige vi fisker opp fra sjøen.

Roger: Herregud! Dette var verre enn jeg hadde forestilt meg. Jeg har ikke zoomet så langt fram i tid tidligere.

Grethe: Men det må da være noe vi kan gjøre? Er du forresten sikker på at den kikkerten er noe særlig bra?

Rogers mor (som ikke hadde råd til å betale husleia etter at Roger flyttet ut for 8 år siden og som derfor måtte flytte inn hos Roger): Potetene er klare!

Roger: Ikke poteter i en sådan stund. Ser du ikke at vi er veldig opptatt?

Roger: Jeg prøver framtidskikkerten en gang til. Den kan jo være styrt av en tilfeldighetsfunksjon.

Roger: Å, nei! Jeg orker ikke denne følelsesmessige påkjenningen en gang til. Kikkerten har hoppet 8 år tilbake i tid.

Roger stirrer mens tårene triller.

Grethe (legger en beroligende hånd på Rogers knyttede neve): Legg fra deg den kikkerten nå, og la oss leve i nuet.

Roger: Du har rett, Grethe! Vi må smi mens jernet er varmt. Det er håp så lenge det er liv.
Grethe: Spørsmålet er bare om menneskeheten greier å ødelegge jordkloden før vi utsletter oss selv. Og om...

Roger: Kutt ut! Nå ødelegger du jo alt! Jeg var akkurat på vei til å greie å leve i nuet. Dessuten har jeg noe viktig jeg må si.
Grethe: Spytt ut!

Roger: I love you.

Grethe: "I love you", liksom. There's no such thing.

Roger: What!?! Du er så kynisk. Og dessuten helt uforutsigbar. Jeg blir traumatisert på nytt.

Roger løper ut på badet og iscenesetter et kunstig selvmordsforsøk med en jukse-blodampull.

Grethe sovner ved bordet av utmattelse og går glipp av det hysteriske opptrinnet.

Roger (29 år senere): Ja, det var nok en fortelling om ugjengledt kjærlighet og verdensomspennende katastrofe. Det gikk ikke særlig bra, men det var i hvert fall realistisk.

Grethe (29 år senere): Ja, fy faen!

Roger (30 år senere): Shit, denne jakka begynner å bli trang. Tror forresten jeg kler bedre mørkeblå genser enn lysegul skjorte.