GULLHÅR DECONSTRUCTED

Hvordan det egentlig gikk.

Det var en gang

    en liten jente som het Gullhår. Allerede da hun var nyfødt hadde hun så nydelige gylne, små krøller at jordmora utbrøt «Når dette krapylet blir kjønnsmoden, kommer hun ikke bare til å ha gullhår på hodet, men også i r…»

    «Det holder», sa foreldrene til Gullhår, «vi tar hintet!» Og så ble hun døpt Gullhår.

    Det skulle vise seg at hun levde opp til navnet. Ikke bare utseendemessig, men også i overført betydning. Det var i hvert fall både hun selv, hennes foreldre og hennes besteforeldre enige om: Hun var heldig – så heldig som hun fortjente. Hun var pen og livet gikk som på skinner.

Foreldrene til Gullhår

    var, i likhet med sin datter, heller ikke født på samfunnets skyggeside. Så selv om de ikke var født med gullhår på unevnelige steder, kunne man trygt si at de var født med sølvskje på unevnelige steder – en dessertskje sådan. De syntes kanskje selv det var urettferdig at de ble definert inn i dessertgenerasjonen, for selv mente de at de hadde gjort seg fortjent til sin egen velstand – at de hadde vært sin egen lykkes dessertskjesmed.

    Foreldrene til Gullhår glemte ofte å ta med i beregningen at deres personlige velstand inntraff synkront med opptrappingen av oljeproduksjon i Norge. Men det er jo ikke så lett å holde rede på allting heller, så det får vi unnskylde dem.

Siden alle gode ting er tre

    og gull og sølv hører sammen med bronse, kan vi tilføye at Gullhårs besteforeldre alle hadde mottatt kongens fortjenestemedalje i bronse på grunn av sin nøysomhet. Det er kanskje ikke så imponerende å få kongens fortjenestemedalje i bronse for nøysomhet. Ville ikke sølv, og framfor alt gull, være bedre? Men, nei. Ikke når det kommer til nøysomhet. Der skårer bronse høyest, sånn moralsk sett.

    Mormoren, morfaren, farmoren og farfaren til Gullhår hadde opplevd krigen, så de var noen ordentlige kløppere til å spare. De flyttet skolissene litt lenger til den ene siden hver dag, slik at de ikke ble slitt på ett sted og røyk. De lappet klær og handlet på tilbud. De hamstret surkål, tørrmelk og ubrukte håndklær og sengetøy. De hadde bygget husene sine selv, for de kunne så mange praktiske ting at de ikke behøvde å sløse bort pengene på dyre håndverkere.

Helt siden Gullhår var liten,

    hadde alle jule- og bursdagsgaver fra besteforeldrene vært penger som ble satt inn på en boligsparing-for-ungdom-konto. Så når Gullhår var ferdigutdannet til et inntektsbringende yrke og ansatt i en fast jobb som hun trodde hun hadde fått på grunn av sine evner, noe som jo ikke skjer lenger fordi alle jobber skaffes via bekjentskaper, så også i dette tilfellet: En eller flere av Gullhårs foreldre eller besteforeldre hadde vært barndomsvenn og/eller frimurerkompis med en eller flere av sjefene i eiendomsutviklingsselskapet hvor Gullhår fikk seg jobb, og hvor de helst ikke ga noen fast ansettelse lenger, for det var mer lønnsomt å ansette folk på kortvarige prosjekter. Da ytet arbeiderne maks til de møtte veggen – og man slapp sykepenger og feriepenger og alt sånn tøys.

Men altså,

    Gullhår hadde en stappfull boligsparing-for-ungdom-konto og en fast jobb, så det var nema problema å skaffe lån til en nyoppusset leilighet med autentisk 50-tallspreg på Sagene – det området i Oslo som hadde høyest prisvekst på boliger, så Gullhår syntes at hun hadde gjort en ordentlig smart pengeplassering. For det å skaffe seg bolig dreier seg ikke bare om å skaffe seg tak over hodet, det dreier seg først og fremst om å gjøre en god investering. Området var dessuten perfekt å bo i. Det var nok av kaffebarer, treningsstudioer og søndagsåpne kioskbutikker der. Dessuten var det kort vei til skogen som Gullhår flittig jogget rundt i for å vedlikeholde sin perfekte kropp. Hun var nemlig en gjennomført perfeksjonist. Hun ikke bare så perfekt ut og levde et perfekt liv, sånn i grove trekk, men hun var også en perfeksjonist på detaljplan. For eksempel kan vi røpe her at hun kunne spise ostepop helt uten at det satt fast i tennene hennes.

Og nå kommer vi snart til poenget her:

    En dag Gullhår var ute og jogget i skogen tidlig en søndag morgen, flink som hun var, kom hun forbi et koselig, lite hus. Huset var ikke spesielt velholdt og hagen var rotete og ustelt, men det var ikke vanskelig for henne å se potensialet i eiendommen. Noen nye takstein, litt flikking på pipa, et malingsstrøk her og der, pluss fjerning av skrot og skrammel, ville gjøre underverker, og vips, så kunne hun leie ut stedet til kursholdere som ville kurse i sunne sysler som selvutvikling, cupcake-baking og 5:2-dietten.

    Hun kjente det luktet kaffe og ble overveldet over hvor langt unna nærmeste kaffebar var. En latte hadde jommen meg smakt godt nå, tenkte hun og skjøv opp døra. Inne var det enda mer rotete enn ute. Hun ville trenge minst to containere for å bli kvitt alt rælet, tenkte hun mens hun skrittet over en haug med greier (trolig soveposer, brekkjern, balaklavaer, roperter, spraybokser, murstein, etc.) som lå på gulvet i gangen. Og sannelig: På komfyren sto ikke bare én espressokanne, men det sto en en-koppers, en to-koppers og en tre-koppers, alle av den klassiske typen Bialetti. Kaffen var riktig nok litt lunken i den minste kanna. Men siden den var passe varm i den mellomste og brennhet i den største, ble det samla resultatet nokså bra sammen med en god slump nykokt melk.

Etter å ha tyllet i seg en kruttsterk seksippel latte,

    kjente Gullhår en tydelig trang til å gjøre sitt fornødne, som det så vakkert heter, og fant til slutt den eksotiske utedoen. Hun tok seg god tid og unnet seg å løse alle kryssordene i samtlige aviser og kryssordblader som lå der, og tørket seg godt og grundig med alt hun kom over av dopapir. Deretter gikk hun inn i huset igjen for å vente på at beboerne kom hjem. I Gullhårs seksippel-latte-speeda hjerne var slagplanen for forhandlingene allerede ferdigregissert.

    For å gjøre ventetiden mindre langtekkelig, fant Gullhår ut at hun kunne gjøre litt stretching. Og vi kan jo alle forestille oss hvordan dét gikk ut over inventaret. Og det er vel heller ikke så vanskelig å forestille seg hvordan de tre husokkupantene reagerte da de kom hjem til et hus fullt av sønderknekte møbler, nedrevne gardiner, skapdører på halv tolv, oppdrukket kaffe, et kjøleskap tomt for melk og null mer dopapir.

Selv om det var en velkjent

    størrelsesforskjell på de tre husokkupantene – en liten, en mellomstor og en stor – så ble de akkurat like forbanna. Ja, de klikka fullstendig og bannet og svor innimellom som de dro de gamle reglene med «Hvem har sittet i stykker stolen min?» og «Hvem har drukket opp kaffen min?» osv., osv. Så høylydt raste de og så grovt bannet de at Gullhår, som hadde sovnet i en yogastilling på en madrass i andre etasje, våknet brått og skjønte at det var fare på ferde – for hun hadde tidlig lært at det var stygt å banne og dessuten skulle man ikke bruke utestemme inne.

    Realistisk som hun var, skrinla hun forhandlingsplanen sin umiddelbart og hoppet ut av vinduet. Og nå fikk Gullhår full uttelling for sin iherdige jogging. For det første hadde hun skikkelig god spenst, og landet derfor nokså lydløst og nesten smertefritt. For det andre hadde hun så god kondis at hun var borte vekk og over alle hauger på et blunk. De tre husokkupantene skjønte nok aldri hvem det var som hadde løst alle kryssordoppgavene på do. (Heldigvis for Gullhår, for en av hennes mindre perfekte tilbøyeligheter var at hun aldri løste kryssord. Hun bare fylte dem ut med vilkårlige bokstaver.) Men enda mer flaks var det at Gullhår aldri skjønte at huset var okkupert, ellers ville hun vel aldri ha gitt slipp på denne eiendomsutviklingsgodbiten.

Etterord

    Men hva er så moralen i dette? Det endte jo bare tilsynelatende godt. Kun fordi et voldelig sammenstøt ble unngått. Og hadde ikke det vært på sin plass, kanskje, sånn i rettferdighetens navn? For nå blir konklusjonen at de som tror de er født så heldige at de tror de fortjener det, har rett til å ta seg til rette på bekostning av de som de innbilt heldige tror at er født så uheldige at de heldige mener at de fortjener nettopp dét? Ville det ikke i det minste ha vært på plass med en rolig samtale mellom partene som kunne føre til gjensidig forståelse, eller i det minste en gjensidig toleranse?

    Det som gjorde det hele litt kinkig var jo at de tre husokkupantene var blitt brakt helt ut av sinnslikevekt etter Gullhårs ramponering – hvilket vi jo ikke kan bebreide dem. Og Gullhår, på sin side, hvilke forutsetninger hadde hun til å ta inn over seg husokkupantenes perspektiv – hun som med sitt feng shui-tvangstankemessige ryddighetsbehov anså alt som var av ting og tang rundt og i det lille huset bare var søppel som fortjente å havne i en container – etter først å ha blitt splintret til pinneved av hensynsløs stretching?

    Muligens gjenstår det bare en mulig konklusjon: tegn innboforsikring uansett bosituasjon – en Gullhår kan dukke opp når man minst venter det.