Når latskapen tar en, kan man ytre seg i en avis, på nett, om et eller annet, som ligger en på hjertet. Hva som dermed kommer på trykk, er interessant å betrakte, en greie er avisenes meninger, facebook-meninger, det som blir lest er en annen greie, det er ut fra interesse, medarbeiderskap, så som så vingles det fram mot en generell meningsdannelse i en stat.
Russland er et land med begrenset ytringsfrihet, Tyrkia, Kina, man kan ikke si hva man vil. Hvordan skal man betrakte Norge?
Her er jeg klar på å analysere og forstå dette landet, ikke alt kommer på trykk. Hvem som helst kan ikke skrive hva som helst, meninger med betydning kommer frem, man må i en viss grad forholde seg til den som sier noe, som person, det er viktigere hva Erna Solberg sier enn Hansen på gata i Fredrikstad, Hansen sitter på en pub og snakker om etterretningsvirksomhet, etter en personlig erfaring, og skal han si noe om dette i media må det ha offentlighetens interesse.
Han må fremstille dette generelt, lage en vri, i stedet for at det blir kun hans sak.
Torggata Blad prøver å finne fram til temaer som har offentlighetens interesse. Kulturmøter er på trappene, på en kafé på dagen, det er viktig for offentligheten å bivåne.
Sang og musikk, i noen kulturer er det forbudt, homofobien i Russland er et tema, hvordan skal man skrive om det? Ikke lett.
«Meninger» på trykk om ditten og datten, meninger om mangt, en spalte i Arbeiderbladet før i tida, kosete meninger, som Aftenposten leserbrevspalte, som begynte med Hr. Redaktør! Det gamle samfunn.
Der var utvelgelsen til stede, i denne redaksjonen diskuterer vi artiklene og nå er vi i gang.
Offentlighetens interesse, vi er interessert i å komme i kontakt med våre lesere på en to tre, dermed inviteres skribenter med dette.
Redaksjonen er sånn sett selvbestaltet, ut fra en idé for omtrent 10 år siden, lage Torggata Blad, ordspill på Torggata Bad, så ble en del folk konsultert og interessert i saken, der det første nummeret var på papir og snakka lokalt Torggata som utgangspunkt.
Trivelig, der vi nå er kan vi skrive om alt, konseptet er det som blir oppfattet i Torggata. Folk vi møter i gata og på kafeer, kan snakkes med, og i nærområder, fra et Torggata-synspunkt lukker vi opp for det multikulturelle i gata, som er meget tydelig dersom man vandrer fra Arbeidersamfunnets plass til Hausmannsgate, der alskens innvandrersjapper fins som i nærområdene der man kan plukke opp nytt.
Som i et gammelt jødisk kvarter, man man nå få en følelse av, der hele verden var til stede fullstendig internasjonalistisk.
Flåsete å slenge slengbemerkninger da, det går bare ikke.
Ytringsfrihet innenfor et system, der ingen rasistiske utsagn blir tålt.
Flåsete debatter om ytringsfrihet konkretiserer at -kan ikke jeg si hva jeg vil da? Jeg må ha rett til å mene dette? Nei.
Hold kjeft inntil du skjønner hva saken dreier seg om! Lytt!
Jag etter berømmelse er for noen en tiltrekningskraft, det å kunne delta i en samtale er her poenget, ytringsfrihet skal ha kulturmøter som mål.
