Ingen grunn til panikk, ingenting har skjedd. Beredskapen er i sin skjønneste orden. Nei, alt skjer her nå. Reportasje på radio om alpint, utfor, tøff sport, kanskje den tøffeste farligste i verden, dette fokuseres.
Og det farlige er her på gata og det kommuniseres opportunt. Det minner om fortrengning, der vi diskuterer terrorfare i Oslo og folk forsøker å ikke snakke om det.
Minner om film fra natta til 9. april 1940 fra en restaurant, der folk ikke merka noe som helst. Faen!
Det er ikke GRUNN TIL Å TRO at det kommer terroraksjon i Oslo. Det er heller ikke grunn til å tro at det ikke kommer.
Man må jobbe. Helhetlig, virksomt, ofte abnormt. Nært.
Kulturkamp er kjedelig.
Fred skapes ved syntese av kulturer.
Trekke ut det beste fra kristen og muslimsk kultur, det må bli en vesentlig nyvinning. Det som der gjenstår er å se det, si det.
Det dreier seg om punkt 1 FEST. Kristendommen har fester, som påske, og alle helgenfester i katolsk område. Det er bra.
Påsefestuken.
I Islam er det pilgrimsferd til Mekka, der Muhammed fikk sine åpenbaringer. Ok. Forstår. Se STEDET, der religionen blei til. Samfunnet.
Agora, i Athen, torget, der Sokrates gikk rundt og prata med folk, der har jeg vært. Og på Petersplassen i Roma, Nidarosdomen.
Jeg skjønte et poeng av katolisismen der jeg var i en park i Kraków og så etter noen, i et hus for forfattere, da så jeg det runde kuleformete ved katolisismen, en enhetlig klode.
Det er det som er saka.
Muhammed har en større kule
Det er ingen Gud uten Allah og Muhammed er hans profet. Javel.
Og det dreier seg om verden.
Jeg vet det er noe som skjer i verden, en bevegelse, fra front til samkvem. I Oslo fins masse folkeslag, kulturer, her er det.
Hva folk sier, hva folk gjør, tekster man bruker, siterer fra, det fins bare enkeltmennesker.
Det ufullkomne menneske lever på autoritet. Tvang. Trass kan da komme, men det må finnes et selv som gjør det.
Mennesket er hemmelig.
Jeg ser for meg en dude, som ikke er sprenglærd, som ser på folk som sjefer og lever totalt i hierarki. Huff.
Det selvstendige menneske er mest tydelig i protestantisk område.
Fra Martin Luther! Troen alene! Essensen i troen, essensen er der, også i Islam, og det enkelte menneske trer fram i begge religioner. Yo!
