Lørdagens seminar om Hauskvartalet på DogA var en sterk og vakker opplevelse. Helt fra Oslo Hardkor ønsket velkommen med sin versjon av Lalehs «boligsøknad» og gjennom en maratonstafett i powerpoint som varte i tre timer uten pauser var dette en folkeopplysningsdugnad som kunne konkurrere med det meste innen populær underholdning på drama og kontekst.
Første taler var Victoria Evensen, språkakrobat og leder av byutviklingskomiteen. Hun startet med å poengtere at påstandene om at ett parti hadde overkjørt de andre i denne saken var grunnløse, og at det var et samlet byrådskollegium som sto inne for sine vurderinger i saken. Deretter redegjorde hun for disse vurderingene, inkludert de overprisede problemstillingene rundt vedlikeholdsetterslepet og utbedringsbehovet i kvartalet. Hun gikk videre til å sammenfatte byrådets samlede utfordringer innen boligutvikling og behovet for å finne strategier for å utvikle sosiale og byøkologiske tiltak. Evensen er en begavet språkbruker og det er besnærende å høre hennes ideelle retorikk utlagt. Det hun sier høres jo ut som kjernen av alt vi ønsker for byen vår oppsummert. Det som foruroliger er at hun bruker behovet for en utvikling av våre løsninger for byutviklingen som et argument for å nedlegge vår velprøvde og fungerende virksomhet på dette feltet. Vestbredden har fungert som et boligsosialt tiltak med byøkologisk fokus i 16 år og det er forunderlig med den inngrodde motviljen mot å studere erfaringene og kunnskapen som er akkumulert i dette prosjektet over denne perioden.
Det var flere gode innlegg i programmet, fra Atelieraksjonen, Oslo Arkitektforening og Leieboerforeningen, men det var tre hovedinnlegg som utmerket seg med spesiell kraft og nerve. Allan fra Vestbredden , Ole fra Hausmania og Frederica Miller fra Gaia Arkitekter.
Allan framla Vestbreddens historikk, begrunnelse og politiske mandat, fortsatte med å forklare hvordan beboerne organiserte og gjennomførte nødvendige utbedringer og vedlikehold og avsluttet med å ta livet av de mest utbredte vrangforestillingen om Bo- og arbeidskollektivet. Det var ubetalelig å høre Allan forklare salen at nok er det både anarkister og pønkere blant Vestbreddens beboere, men såvidt han bekjent er det bare en som er begge deler. Det har jo også feilaktig blitt påstått at beboere på Vestbredden er egoister som bare er opptatt av seg selv og sine egne behov. Dette rimer dårlig med det faktum at Vestbredden, mens de er truet av nedleggelse, er engasjert i solidaritetsarbeid og innsamlinger til to helt andre prosjekter «som trenger pengene mer enn oss», hhv en flyktningeleir for yezidier i fjellene i tyrkisk kurdistan og et malaysisk punk-kollektiv som får hard tyn av myndighetene der. Allan kunne også opplyse at av dagens bogruppe er det en som mottar trygd og en som går på arbeidsavklaring. Resten er i fast jobb. Så mye for snylter-teorien.
For egen del kan jeg gjerne tillegge at all negativ spin om Vestbredden i hovedsak kommer fra folk som aldri har satt sin fot der eller noensinne snakket med noen av beboerne, og flere av disse menneskene har sin arbeidsplass på rådhuset og/eller i eiendomsbransjen.
Etter Allans innlegg snakket hans nabo Tone om de sosiale verdiene som man får ut av å bo på denne måten. Nettopp sosiale problemer og bomiljø er store utfordringer i kommunale og andre lavterskel botilbud. Vestbredden bo- og arbeidskollektiv viser på en forbilledlig måte hvordan man skaper gode fellesskap. Hun understreket også viktigheten av å ha rom i byen hvor det er mulig å eksistere utenfor fastsatte rammer med krav til inntjening på flere hundre tusen i året til ren overlevelse.
Som Frederica Miller viste i sitt innlegg så er det sosiale aspektet det viktigste ved byøkologi. Dette poenget fikk Tone fram på en utmerket måte.
«Hun avsluttet sitt innlegg med å love at hun aldri mer ville stemme på de grønne dersom det bebudete salget går gjennom.»
Frederica Miller ga seminarets mest ildfulle innlegg. Hun beskyldte direkte kommunen for å «ha skuslet bort» det suverent mest lovende nedenfra-prosjektet i nyere historie og anklaget det forhenværende byrådet for overlagt sabotasje av et prosjekt forankret i bystyreflertallet. Hun poengterte at de fleste gründere ville gitt opp etter de tilbakeslagene kommunen har forårsaket de siste 7-8 åra, men «ikke disse folka, de er skikkelig seige og de gir seg jo ikke!» Hun mente det fortsatt var gode muligheter for å utvikle kvartalet i tråd med de grunneggende hensikter, men at dette forutsetter at kommunen anerkjenner og spiller på lag med de aktive og grunnleggende drivkreftene i prosjektet. Hun avsluttet sitt innlegg med å love at hun aldri mer ville stemme på de grønne dersom det bebudete salget går gjennom. Hun høstet stående trampeklapp i to minutter til ende for sitt innlegg.
Hausmanias veltalende ankermann Ole begynte sitt innlegg med å vise i tall og beregninger på grunnlag av gjeldende tomtepriser og forventet inntjening på investeringer at salget var en ren gavepakke til Urbanium og at de kunne forvente en inntjening opp mot det tredobbelte av normalen på sine investeringer i Hauskvartalet. Derfra gikk han videre til å skissere den utviklingsplanen som har blitt utarbeidet i samarbeid med Eriksen Skajaa og Husbankens positive innstilling til denne.
Ole sannsynliggjorde på en god og forståelig måte at det vil la seg gjøre å utvikle kvartalet i tråd med planen uten å selge ut eller pålegge kommunebudsjettet utålelige belastninger. Nøkkelen ligger i å akseptere og anerkjenne den aktive kjernens bestrebelser og ønsker og åpne for en reell brukermedvirkning.
Ivan fra Haus fikk to minutter til å presentere en alternativ løsning for elvehallene som ville koste en tiendedel av hva byrådet mener er prislappen for en rehabilitering. Ivans plan er forøvrig en av flere tilnærminger som diskuteres internt i Hausmaniaforum.
Undertegnede hadde selv et innlegg i åpen runde på tampen. Jeg brukte det til å påpeke at en påstått «ekstrem brannfare» fortsatt dras fram fra kommunens side når det er snakk om Hauskvartalet, senest i Evensens åpningsinnlegg. Den «ekstreme brannfaren» har blitt brukt aktivt mot Hauskvartalet ved gjentatte anledninger. Det var begrunnelsen for å sprinkle H40 i tillegg til Kulturverkstedet, det var påskuddet for å kaste ut beboerne i H42 og mure igjen huset og det har også vært hintet til når EBY sanerte hageanleggene våre i Brenneriveien og Vestre Elvebakke. Den «ekstreme brannfaren» i Hauskvartalet ble identifisert av BRE på en befaring i 2003, på et tidspunkt da «blåhallen» fortsatt sto i Brenneriveien 1 og var åsted for en opphopning av brennbart materiale. Ut fra alle vurderinger burde den «ekstreme brannfaren» blitt avblåst iom at årsaken ble fjernet. Dette har imidlertid ikke skjedd. Kommunens representanter har fortsatt å forholde seg til «den ekstreme brannfaren» i nå 12 år på overtid etter at «blåhallen» ble revet. Jeg appellerte til kommunes representanter om å gravlegge denne kortslutningen i stedet for å begrave bestrebelsene for å realisere kvartalsplanen.
Jeg har i ettertid plaget meg selv for ikke å ha levert følgende punch-linje: «Forøvrig er jeg av den mening at byrådet burde suspendere salgssaken slik den står og i stedet innlede en grundig granskning av sine forgjengeres disposisjoner i saken de siste 8 åra»
Helhetsinntrykket er at seminaret var en dundrende suksess og opplegget får også skryt av Cecilie Klemm i Arkitektnytt for å være nyskapende powerpoint-aktivisme. Evensen og Marcussen fikk et og annet å tygge på i løpet av sesjonen, og de forlot stedet med bekymringsrynker og mye å tenke på . Jeg hilste dem farvel med et «hodebry!» og fikk et nervøst «ha det bra» til svar. Utenfor DogA serverte Folkekjøkkenet friganer-borsjt mens Roastfish&Cornbread lot de tunge bassfrekvensene dure ut mot finnmarksvidda og eventyrbrua.
Det var flere som delte følelsen av at vi hadde flyttet det store og tunge skapet adskillige meter.
Følg Hauskvartalets sak her
