Klassekampen

Klassekampens historie er mangslungen. Det er jo i moderne historie fra AKP ble danna omtrent 1971, og historien er gått innom prosjektet AKP med Oktober forlag og Tronsmo bokhandel, som sammen med Klassekampen er blitt varige institusjoner fra AKP.

 

I denne type flare er det betydningsfullt å vite om AKP’s forarbeider, som het AKP (ml) og videre Marxismen-leninismen Mao Tse-Tungs tenkning, som er en arbeidsom affære som man må ha filosofisk innsikt i å forstå, fra Platon til Kant og Hegel, der de hadde studiesirkler og studerte filosofi over en lav sko, for å forstå dagens politiske virkelighet, der de mer nå er i linje Jürgen Habermas’ bok Theorie des Kommunikativen Handelns.
Vi ser dette feltet som ikke vanskelig å forstå da, der Klassekampen er blitt en uavhengig avis på venstresida.
Flere har vært redaktører her, og i dette bildet har nå Klassekampen blitt en stueren norsk avis under utvikling, og et tegn i tiden er at de nå øker mest, som de kan skilte med i reklame. Veldig mange ansatte.

 
Klassekampen er en avis uten sport. Klassekampen har kredd som en god kulturavis, utenfor Norges grenser, har tilknyttet seg skribenter, mange, og fremstår som en moderne mediebedrift som alle kan jobbe i.
Klassekampens særegenhet som kritisk avis på venstresiden består.

 
Når man kontemplerer for eksempel Albanias leder Enver Hoxha, har det sitt og si at han studerte i Paris og ble kommunist og fikk yrkesforbud som lærer i hjemlandet og begynte for seg selv som tobakkshandler i Tirana, Albania, og ble kommunistleder som frigjorde Albania 1944, derav navnet Sosialismens fyrtårn i Europa.
Albania er muslimsk av bakgrunn, og på tysk wikipedia leser vi at Enver Hoxha tilsatte sine klansmedlemmer i alle høye stillinger i partiet, altså en type klanskommunisme.
Kim Il-Sungs Nord-Korea er tilsvarende, og Pol Pot og Ho Chi Minh var i Paris og lærte kommunisme hos Stalin og denne kommunistiske bevegelse ble stor med revolusjonen i Kina 1949.
Mao Tse-Tungs skrift Om Motsigelsen, fra 1937, er skjellsettende lesning, og AKP tok dette opp, noe som enn i dag har internasjonal interesse, dette er en type skøyteløp-dialektikk, Hegel i praksis, der Mao sa at motsigelser, motsetninger aldri opphører, dermed går revolusjonen alltid videre, ingenting blir perfekt!
Klassekampens stil er i tida, under Sigurd Allern og Jon Michelet og nå under Bjørgulv Braanen, der man må vente seg en type kulturkamp fortsatt innad i blekka, der man ikke må kimse av den prosessuelle utvikling i Klassekampen som ennå har mye å hente for å kunne kalle seg en skikkelig seriøs avis.

 
Avisa er fortsatt prega av AKP-pietisme, det spruter ikke av artiklene, det er meget lav profil på alt, men dermed har man solid grunnlag når man leser en Klassekampen-artikkel, de bruker ikke store ord.
Krigsoverskriftene på forsida er nedtonet, men det er å ønske noe mer sprudlende journalistikk.
Tommy Olsson er den beste skribenten, kulturkommentator, men det er ikke det at jeg vil kritisere de andre heller, men denne AKP-tradisjon har preg av frimureri som overalt, der man må være med i gjengen og kjenne de rette og mene det mest politiske korrekte, men i denne forbindelse har man lederskribenten og nyhetsredaktøren Mimir Kristjánsson som skriver godt og fyndig og ekstatisk noen ganger, han kommer fra Attac, som er en type oppsamlingsheat for venstresida internasjonalt der tematikken var motstand mot den kapitalistiske globaliseringa, han og flere gikk inn i Rødt og Klassekampen.

 
Det undergrunnsrasjonelle her er viktig å ta for seg der Attac også ga medlemmer til MDG, men det er denne venstresidas hovedvekt på den kritiske tradisjon som er poenget.
I dette feltet er det avisers fristilling fra politisk ståsted som er poenget i det moderne, der det ikke fins partiaviser lenger der uavhengig journalistikk står i høysetet, den fjerde statsmakt pressa.
Torggata Blad hilser dette velkommen.

 
Vi er fri fra beskyttelse fra en eller annen bevegelse, som to av våre medarbeidere påstår er punk, dermed vil jeg i en type internbeskyttelse her på torget si at bakgrunnen for AKP er radikalisering av en anti-autoritær bevegelse i Europa som noen kaller 68, er å forstå som radikalisering av verdens venstrebevegelse med å tilnytte seg Kina og Albania, som AKP gjorde, der i Vest-Tyskland dette førte til Baader Meinhof og husokkupasjoner i Berlin fra 1971.

 
Det er dermed ikke veldig forskjellig dette her, der det pietistiske AKP ble deklassert fra overklassen og gikk inn i proletariatet for å få arbeiderklassekredd, hvem vil snakke om Aslak Sira Myhre som en type RV-dude som snobba seg inn i å lage litteraturhuset med en type Knausgaard fascisme som legitimitet, der men ikke kan snakke om Oktober forlag uten å snakke om Hitlers Mein Kampff.
Nei, i dette feltet kan man snakke om dette kunstneriske som er kulturprosjektet Street Kredd, der man ikke kan snakke om annet enn at folket skal ta makta.

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: