Tillit

Essay

Utenparlamentariske midler er en metode å forflytte seg på, i en hevdvunnen tradisjon er det nå å forstå folk flest det dreier seg om, samfunnsendring nedenfra. Skape flyt i trafikken, sånn sett er det slik å forstå noe med å betrakte bilkøer
Jeg kjørte bil fra Vegårshei til Oslo søndag, det var kø foran Brevik-krysset, der folk kom sørfra, fra Langesund og Stathelle, til en rundkjøring, for Grenlandsbrua var stengt, dermed var det fartsnedsettelse for rundkjøring som skapte en mindre kø, for oss, men ikke noe viktig, vi tapte kanskje fem-ti minutter på det ikke mer, så var vi gjennom, over gamle Brevikbrua, fett.
Vel, det dreier seg om en type forflata bevissthet, her i dag skjønte jeg at en liten kø der var å forvente, ikke verre, det var rundkjøring! Med ordinære veien er det tilførselsårer, slik at trafikken flyter, det funker fortreffelig. Å lage vei er en kunst.
Nå er det så at det var søndag i ferien og ”alle” skulle hjem til Oslo, fra ferie på Sørlandet, så vi kjørte tidlig på dagen, fra Vegårshei klokka 11, og det funka fortreffelig.
Kø, det er noe med at folk et det er risiko for kø, så mange kjører tidlig, og noen kjører små omveier indre veier, dette er en kollektiv bevissthet, så dreneringen fra Sørlandet går forholdsvis greit hele veien, vil jeg virkelig tro!
Drenering inn til Oslo!
Tillit. Er det tillit i det norske samfunnet i dag, i verden?
Det spørsmålet må besvares på en rekke måter, jeg føler tillit i visse sammenhenger og ikke i andre, tillit er en bevegelse mot noe.
Jean Paul Sartre filosofi sier noe om dette, i det berømte ”Helvetet, det er de andre”, og i det hele tatt, erfaringer med de andre, dette er eksistensielt, man møter en person som ikke gir deg tillit, hva skal man gjøre med det?
Man sier at en person er tillitvekkende. Man sier at et barn er tillitsfullt. Man sier også det motsatte, at en person virker å ha generell mistillit til verden, til alle.
Tillit, det virker som verden er i stor mistillit for tiden, min diagnose på dette er at jeg støter på en rekke personer som ser meget skjevt til verden, og hva er dette for noe.
Jeg leter i mine arkiver, min hukommelse, kommer på en fyr som hilser deg avmålt hele tiden, som bar-vert. Han viser ingen tillit, for han driver butikk, og det er det, han skal ha penga sine inn i kassa, da blir han fornøyd, en kremmer.
Kremmer-mentalitet, jeg jobba før i tida en del som legevaktlege, fikk kontanter av pasientene, og i perioder jeg var sliten ble det fokus på pengene jeg fikk inn, jeg skjønte det var noe galt.
Det dreier seg om dette, penger er en type gave, intet mer, fokuserer man for mye på penga sine, er det noe riv ruskende galt, fokuserer man på penga er man sinnssyk.
Tillit!
En annen sjappe jeg var i Burger joint i Torggata, var det gratis kaffe, og jeg tenkte jøss! Ble sittende, og folk som jobba der var hyggelige og da kjøpte jeg en burger! Noe jeg ikke hadde tenkt på forhånd, og den var god! Gratis kaffe en gest!
Mye bedre forretning! I stedet for å gnikke på de usle kaffepenga!
Jeg ser dette er å gi kunden tillit, i stedet for mistillit, dermed går baren jeg nevnte dårlig på dagen, og Burger joint er braksuksess!
Så enkelt!
Man kan lære av dette og gå inn i materien og diagnostisere mistillit hvor den enn finnes, et grunnbegrep.
Ja, da kan man fange virkeligheten, lever man i tillit er alt greit, lever man i mistillit er ingenting greit, og man må jobbe seg ut av det og fange mennesker, rett og slett, gi dem tillit selv!
Kontemplativt er dette å arbeide seg ut av ufrihet, som Sarte sa, ”Det var bedre under krigen, for da var det klart at man måtte kjempe for hver millimeter av frihet”. Jøss!
Sånn er det.
Jeg spiser kake, det er god stemning. Så blir det dårlig stemning, jeg mister appetitten. Huff. Legger en halvspist kake fra meg, faen.
Her er det noe jeg må jobbe med, det er et selskap, jeg tar kontakt med noen selskapsdeltagere og får en samtale, tilliten er gjenoppretta.
Å bygge et hus, på en tomt, jeg vurderer å snakke stygt om en del folk her, men det er ikke nødvendig, over det ganske land, folk som bygger seg hus, har romslig økonomi, og bygger selv, noe som er normen her og der, jeg later som jeg liker dette og er sur og grinete og sarkastisk i snitt og det dreier seg om at byggeren drikker cola i pauser og svetter og sliter og skal vise folk at han er en god mann i lokalsamfunnet, og jeg får en fremmedfølelse uten like. Slikt piss!
Jeg føler meg tilfreds i visse sammenhenger, ikke i andre, og det spill folk ser ut til å foretrekke er å arbeide rævva av seg for spenn og syte og klage hele tida over sjefen, man kommer ingen vei.
Jeg føler meg tilfreds over denne nedsablingen og husker jeg er vokst opp med hytte ved sjøen og kunne bade der fra morran om sommeren og kjøre båt utover fjorden. Fint. Bølgeskvulp gjennom sund, avslappende, fint!
Nå er det slik at en almen oppfatning av tillit er å kunne snakke skikkelig med folk, i det fri, i det hele tatt, jeg tror på folk dermed grunnleggende sett, men det må oppstå kontakt.
Kontakt kan oppstå og det kan ikke oppstå, i min virkelighet er dette sunn sans, nå leser jeg mer Sartre. Ja, dette holder i bøtter og spann, min intuisjon sier meg at folk frykter det unnselige, det dumme, det perverterte, det idiotiske, i dem selv, og harver over med møkk i samtaler for å unngå angst, dem om det, de prater møkk om diverse merkelige emner i en stillesittende atmosfære og det gir meg angst. Uff!
Dem prater som dem har vett til, det er vederstyggelig og min forståelse er å betrakte Ullersmo landsfengsel, jeg er som i fengsel, kommer ingen vei! Er dømt.
Dømt nord og ned, har ikke frihet!
Jeg stiller ikke klokken tilbake, jeg stiller den heller ikke frem, jeg er nå, i øyeblikket, har væren. Rett og slett, being, på engelsk, og det dreier seg da om sein, på tysk, Sein, og jeg fremdeles vet ikke helt hvor skoen trykker, jeg mister ikke grepet, men er å betrakte i fremgang der jeg vet hvilken sko jeg skal trykke på, det er og blir deg, du Andre!
Det tillitvekkendes tilsynekomst er dermed til stede, jeg snur dette til empati, hva er det i andre som gjør dem så fremmede for meg? Kan jeg se dem bedre!
Hei!
Jeg setter meg ned i dette feltet og kontemplerer de andre, de er i ubehøvlet tale og vet ikke sin arme råd selv, jeg tror på disse menneskene, og hva er galt?
Jeg tror jeg kan skrive noe om dette.
En saltomortale med flosshatt, jeg ser onkel Skrue komme her med bein i nesa og overkjøre diverse enkeltindivider med ullen tale og fjas, for å tjene penger, en ond sak der er å filleriste folk som snakker stygt om andre og det er det det gjelder da. Nå.
Da går man på og ser det forsofne hos de jeg tenker på, de tror liksom de sliter og strever for spenn og det er det de lever på og det er tørt føre i dette, for de ser ikke den verden de lever i, under kapitalismen og undertrykkelse og tror ingenting er mulig.
Den håpløse bevissthet, den gjentar seg igjen og igjen, og jeg ser dette merket på uselvstendighet breie seg utover, hva er greia?
Min forståelse av dette er da intakt, den håpløse bevissthet styrer verden, sånn er det, blant en mengde mennesker, folk har dalt ned i apati og forstillelse, rett og slett.
Jeg tror på dette prosjektet, og vurderer å snakke med folk deretter, det nytter!

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: